|
|||||
             Under utfordrende forhold, det var torden og lyn o nær omkrets, høstet jeg igår vår ene ripsbusk. Tapre var vi, både busken og jeg, og det ble absolutt en respektabel mengde bær. Så tok ripsgele-ekspert Anne Margrete over og transformerte det hele til 26 glass med deilig gele. Moro med hjemmeavlet mat!  Vi har i mange år hatt en hvit sopp som har dukket opp i en heksering i plen og bed i hagen. Etter å ha konsultert diverse eksperter står det fortsatt 50/50 om dette er champignon eller fluesopp. Så da har jeg latt være å putte den i gryta, og heller nappet dem opp og kastet dem ut. Men det er først nå som jeg har begynt å lese meg opp på skoghage og permakultur jeg har begynt å tenke på sopp som noe bra, og som gagner planter og trær i hagen ellers. Så for første gang tenker jeg at dette eksemplaret, som pussig nok har grodd opp mellom hardt prøvede spireabusker i tørr jord ved grunnmuren, skal få stå og gjøre nytte for seg i stedet for å jakte den vekk. De blir erfaringsmessig store og ganske utflytende etterhvert, og ikke særlig vakre, men står de bare innimellom buskene er det greit for meg. Disse flotte kantarellene sto nesten midt i stien. Så havnet de midt i posen og videre midt i stekepanna og midt på brødskiva. Kortreist!   Det er ikke lett å være grønn. Igår fant jeg ut at varmkompost-dunken vår var full. Noe måtte ut for å få plass til mer. Det som må gå ut er vel det som er nederst. Tenkte jeg fornuftig. Vår kompostdunk har en åpning som åpner hele den ene siden, fra bunn til topp. Ikke noe avtrapning eller skuffesystem. I vissheten om at det var fare for at alt veltet ut samtidig, åpnet vi likevel luka. Der lå alt pent og stappa og lagvis. Men det som var nederst var ikke sånn lekkert og anvendelig og jordlignende som det står på nettet når man søker varmkompost. Det var illeluktende, vått, lysebrunt, med masse ukomposterte elementer (loff, blant annet!!??) og veldig ekkelt. Mens ektemannen steilet og løp inn for å gjøre seg utilgjengelig, gikk jeg tappert igang med å grave ut den nederste smeten , først ned på en presenning på bakken foran dunken, og deretter over på en trillebår. Det var et skikkelig drittarbeid, tungt, heslig, med masse begeistrede klegger som kom siklende til velduften, og stadig i risiko for at det som lå øverst ville klappe sammen og velte ut. Jeg tok ikke alt, men en god del, og valgte å slutte mens leken var god (???), satte på luka igjen og så hvordan massen inni dunken deretter klappet sammen slik jeg hadde håpet. Såå googlet jeg hva man gjør med varmkompost når den er ute av dunken. Det står det lite om. Bortsett fra at det som kommer ut av en varmkompost er alt for sterkt til å legges direkte på planter, og at det må luftes ett år eller to. Gjentar: ETT ÅR ELLER TO. Med en trillebår stappfull av stinkende blaut bæsj som skulle luftes i årevis var eneste mulighet å tømme den på tomtas aller mest fjerntliggende og øde sted. Der oppdaget jeg at jeg hadde vært og lempet ut tilsvarende lass tidligere år, men så forståelig nok glemt hele greia. Etter å ha avlastet det nye laget oppå det gamle slo tanken meg at nå var det gamle laget kanskje egentlig ferdig luftet og klart for å spres på lengtende blomster i hagen. Det er nå ikke lenger aktuelt, for nå er det dekket av ny kompost som er sterk og dødelig for de samme søte små. Ikke slik man leser om på noe vis, altså. På den annen side: den gamle komposten så ikke mye ut som klar til bruk, den heller. Tørr, masse kvister og ukomposterte biter, inkludert avokadosteiner i massevis, og loff. Ikke noe man vil ha liggende i bedene rundt omkring. Vi har nok mus i området som det er. Konklusjon; Jeg er med på grønn bølge, klart det. Men dette svineriet her, det har jeg lite tro på bærekraften av. Ihvertfall slår det så langt dårlig an her på Kuretoppen.  |
 |
||||
Nylige kommentarer
No comments.