Antall besøkende

2596437

Trapp på trapp

Enda en trapp har vi laget utenfor drivhuset. Trappevanger + terrassebord + stolpesko og sement = stø utetrapp. Begynner å få dreisen på dette nå!

Sammenrasket steintrapp skrotet, erstattet med stødig tretrapp

Steintrappa jeg smelte opp på en halvtime her om dagen holdt jo ikke. Selvfølgelig gjorde den ikke det. Så da selvtilfredsheten hadde lagt seg og realiteten gled inn kjørte jeg på trelasthandelen og kjøpte to tretrinns trappevanger og terrasssebord.så la j3g dem foran min handy ektemanns føtter og markerte dermed at hansken var kastet.

Her er resultatet. Fine greier!

Steintrapp sammenrasket på 1/2 time

Handy har jeg aldri vært. Men entusiastisk og handlekraftig, det vil jeg insistere på at jeg kan kalles. Med 1/2 times umenneskelig innsats heiv jeg opp denne steintrappa utenfor drivhuset. Der og da var jeg svett og glitrende fornøyd. Ved nærmere ettersyn og påfølgende latterkrampe har jeg begynt å google ‘trapp’ og ‘ferdiglaget’. Så enkelt skal det visst ikke være. Det kommer an på nøyde, vinkel på bakken trappa skal bestige, bredde på området….osv osv. Så det må visst en grad av egninnsats til uansett hvordan man vrir på dette.
Hvem har hørt om ‘trappeformel’? Trappevange? Opptrinn har jeg hørt om, men inntrinn? Hvordan var dette med rettvinklet trekant igjen?
Det skal ikke være lett…

Japansk hageinstallasjon: det er håpløst og jeg gir meg ikke

Svært få skjønner seg på mitt japanske hageinnslag i naturhagen på Kuretoppen. For å være ærlig er jeg stadig litt i tvil selv. Når noe er sånn her i livet, kan man enten gjøre noe annet eller gjøre enda mer av det samme. Jeg har valgt det siste. Som tidligere år. Så idag har jeg vært og hatt på enda flere vanvittige kilo med hvit dekorstein.

Min elskede betraktet etterpå det ferdige produktet, myste litt og spurte om jeg forsøkte å illudere at Manneken nå hadde pisset i en bøtte med Zalo slik at det skummet i hele bakken. -Nettopp, svarte jeg skarpt. -Det var nøyaktig det kreative uttrykket jeg ville få fram.

Så gikk jeg motløs tilbake til tegnebrettet igjen.

Nå har jeg imidlertid fått en aldeles briljant ide! Den som følger med på bloggen skal få se. Kan røpe at bestillingstiden var på 2 uker… mer sier jeg ikke på det nåværende tidspunkt!!

Japansk vannspeil nesten uten vannelement

Tidligere år har mitt japanske vannspeil bestått av en drøss med fine kummer i stigende størrelse med synkende beliggenhet i bakken. Så ble det litt mye å holde i orden, og ikke minst betydelig plagsomt å forsvare å opprettholde en veritabel utklekkingsanstalt for mygglarver rett ved frokostplassen. Det var kanskje et nennsomt hint da min elskede felte et digert furutre mer eller mindre rett i installasjonen forleden år og med det smadret ca halvparten av kummene i ett enkelt drønn. Dermed ble antall kummer steinhardt redusert til en, som den godeste Manneken Pis har klamret seg til for å kunne gjøre jobben sin som hagefontene. Idag ble han hentet ut av vinteropplaget, koplet til strømnettet for sesongen og dermed er vi i gang. Jeg er som vanlig i tvil om hele ideen med denne installasjonen, og den er fortsatt ‘work in progress’, men jeg gir meg ikke!

Pallekarmene befolkes

Det begynner å bli for trangt i drivhuset. En etter en må fremmelige planter flytte ut i barskere klima ute i pallekarmene. Idag var det nicotinia, en gresskarplante  og noen inneplantede gulrøtter som ble utpælmet. Samt at jeg direktesådde noe ruccola, plukksalat og valmuefrø.  Orker ikke vente lenger, det får bli de tøffeste som overlever her, no mercy.

Noen hageprosjekter fra i sommer

Mens høstregnet høljer ned kan man jo alltids mimre litt over sommeren som har gått, de hageprosjekter man rakk og ikke rakk, det som funka og de som gikk til h…

Noe jeg rakk: å fjerne det mislykkede steinbedet jeg anla på vestsiden av huset for et par år siden. En stadig perfekt storm bestående av sultne rådyr, tørke og ugress tok knekken på det, og jeg har lenge gått og tenkt at det måtte vekk. Sånn ser det ut da jeg endelig fikk tatt meg på tak og jekket bort hele konstruksjonen. Nå et det som man ser bare gråberget tilbake.

 Så kommer vi til snittblomstbedet: god idé og helt mislykket i flere år. Lurvete og trist og veldig lite snittblomster når alt kom til alt. Idag har jeg kjøpt flere pallekarmer og satt oppå. Det ser absolutt ikke ut som noen forbedring nå, men til våren skal jeg plante seriøst oppi der, både grønnsaker og gode planter. Det skal bli bra, det har jeg lovet meg selv!

Neste problembarn ut er parkeringsplassen. Den er ikke bra. Med triste, uttørkede potentilla i skrinn singel er dette noe vi må gjøre noe skikkelig med en gang. En gang…

Nå har jeg ihvertfall tettet noen av hullene i potentillaraden med stormarikåpe. Den tåler alt unntatt gjødsel. Pr nå ser det spakt ut, enig med deg, men på sikt! Oj, hvad dette blir vackert!

Orker du mer småtteri nå? Jeg må nemlig bare til slutt nevne de fem nye pionene jeg kjøpte på salg idag og plantet i sørskråningen. Det dreier seg om tre eksemplarer av duftpiontypen ‘Sarah Bernhard’ og to av silkepion ‘Karl Rosenfield’. gjen ser det bagatellmessig ut, jeg innser det jeg også, men dette har jeg tro på!!

Tre hageprosjekter under revisjon: snittblomstbedet, plommetrebedet og mitt japanske eks-vannspeil

Mens regngudene vanner (hurra, hurra, hurraaaaa!!!!!) sitter jeg  kistefornøyd innendørs og hageplanlegger. Det er myyyyye man kunne tenke seg å gjøre i hagen, det er  noe av det flotte med hager, de blir aldri ferdige. Men særlig tre eksisterende elementer volder meg mye  tankekraft når det er noe  særlig hagehyggelig jeg vil bruke energien på.

  1. Snittblomstbedet. Det er IKKE pent. Ikke i år heller. Det er skrint, ustrukturert, lavt med enda lavere jordstand (heter det det?) og verst av alt: det er ikke fylt med snittblomster. So, what’s the point? Her må jeg gjøre noe. Tenker på å bygge  på ihverfall et par rader til med pallekassekarm i høyden, og så kanskje plante mer spiselige elementer oppi der. Sammen med noe pent å se på. Tenke, tenke, tenke….
  2. Plommetrebedet. Dette er et skyggebed, rimeligevis, plassert som det er på østsiden av huset, under det ekpansive tunplommetreet.  Hosta, høstormedrue, prydgress, lammeøre og mahonia som primære beboere. Problemet er kantene, som stadig  sklir ut i plenen. Jeg har forsøkt å grave en rand fylt med prydbark og plante fredløs i innerkant, som markering mot plenen. Det sklir like ufortrødent ut i plenen, og hovedinntrykket er, som man ser på bildet under, rotete. Her planlegger jeg å bygge opp kantene med store torvbrikker og samtidig benytte anledningen til å fylle opp innenfor med mer og forbedret jord. Tenke, tenke, tenke…
  3. Mitt forgangne japanske vannspeil. Formedels en litt uventet fallvinkel på en trefelling i vinter ble, som dengang bekymringsmeldt, de fleste kummene i mitt kanskje noe overambisiøse japanske vannspeil-prosjekt smadret. Nå gjenstår det som man ser kun en kum som den tapre Manneken Pis forsøker å treffe i så godt han kan tross motvind og  fordamping. Her er, mellom oss – og nå går jeg over til å hviske når jeg skriver,- planen å anlegge en hagebekk! Kult, ikke sant? Utfordringen er hagebekkanleggeren, min elskede mann, som enda ikke vet at han er tiltenkt rollen som hagebekkanlegger. Jeg tror han vil være imot prosjektet, og særlig sin tiltenkte rolle i det. Så her må det både tenkes og relasjonelt bearbeides for prosjektet kan realiseres. Men moro å planlegge, det er det!

Snittblomsbedet

Plommetrebedet

Mitt japanske eks-vannspeil, nå urinal for Manneken som pisser

Kuretoppens ‘månelandingsprosjekt’ 2017: bekk i hagen?

I flere år har jeg kavet rundt med det halvsprøe prosjektet kalt ‘mitt japanske vannspeil’ uten at det har blitt noe ordentlig schwung på det. Åtte vannfylte betongkummer i ulik størrelse plassert i en liten nedoverbakke skulle illudere vannfall og utgjorde et nødvendig ‘vannelement’ i hagen. Uansett hvordan jeg snudde og vendte på det – og det skal jeg love at jeg har gjort – stilte de fleste som så det for første gang seg helt uforstënde til prosjektet. – Hva er dette her? sa folk, høflig. Man skal ikke behøve å forklare en installasjon i ens hage, da har man bommet på realiseringen av ideen. Skal jeg være ærlig – og det skal jeg love å forsøke å være – minnet det mest om et oppdrettsanlegg for smolt. Noen fisk kom det aldri ut av kummene, men noen milliarder mygglarver vil jeg tippe har trått sine første barnesko der. Jeg var akkurat igang med å vri hodet for å finne ut hvordan jeg kunne forbedre prosjektet for sesongen 2017 da min elskede kom til å bomme bittelitt på vinkelen i en trefelling han bedrev på tomta, og dermed ble hele vannspeilet knust og planene mine med det.

Det tok imidlertid ikke lang tid før nye ideer begynte å svirre i hobbygartnerhodet. Hage stimulerer kreativitet. Vann må jeg ha i hagen, det er utvilsomt. Kummer med stillestående vann blir grumsete og skittent og går lett i knas, det vet jeg nå alt om. Men hva med rennende vann? Ikke Niagara, ikke foss eller fontene, men noe litt mer beskjedent og naturlig, som en bekk, for eksempel? Spør man Google om ‘bekk i hagen’ eller ‘garden stream’ får man opp myriader med instruksjonsvideoer av brede, biff-aktige handymen som graver opp ov-svære krater i jorda der de putter nedi hele containere og pumper og ledninger og styr.

Jeg tenkte noe litt mindre invasive. Noe a la en vanntett duk drapert i den samme nedoverbakken der kummene tidligere sto, og en vanntank i bunnen, med -joda, en pumpe – og en ledning som brakte vannet opp til toppen igjen. Og så noen steiner murt opp under duken, slik at det ble litt vegger som holdt vannet innenfor noen rammer, og så noen steiner oppå duken så det så litt mer naturlig ut, og ikkke som om jeg hadde begravd en lekesklie der, eller som om jeg hadde glemt igjen regnfrakken nedi hogget der. La meg illustrere det hele med noen bilder fra åstedet, etter knusningsskaden med furutreet, men før jeg har begynt å gjøre noe bekk-aktig der nede.

Bekkens mulige utløp (der jeg tenker at vannslangen skal starte)

Her er det planlagte elveløpet sett ovenfra, altså rett bak utspringet der slangen starter. Ser du det for deg?

Her er bekkefaret avbildet ca midt på. Det litt pussivge hvite belegget er prydmarmor som ikke lenger er så prydelig når blader og grams har lagt seg på det.

Dristig trefelling smadret mitt japanske vannspeil – men lysere ble det!

Trefelling er ikke for pyser. På Kuretoppen er vi ikke pyser. Før lunsj idag gjøv vi på en diger furu som har i alle år har laget uheldig skygge for drivhuset, og ellers ikke vært til hverken gagn eller pryd. Idet treet begynte å falle skjønte vi imidlertid at fallvinkelen kanskje var i litt dristigste laget. Mitt vidunderlige japanske vannspeil, som intetanende lå der midt i skuddhold og nøt sin Tornerosesøvn, var på ett sekund vandret over til de evige vannspeil-marker. I beskjemmet hast, og innimellom smadrede betongkummer, grov vi fram en hardt kvestet japansk lønn og en bambus. Begge plantet der sist sommer og såvidt akklimatisert – det spørs om disse to tilgir oss. Drivhuset, derimot, var strålende fornøyd med forandringen.