|
|
Jeg vet i utgangspunktet ikke hvilket dyr det er som gjør sånt, men barken er gnaget av så langt opp på stammen at en viss destrudo som stadig frekventerer hagen på Kuretoppen så snart vi ser en annen vei, og som forsyner seg av alt vakkert og nykjøpt og nyspirt, og som har et artsnavn som begynner på ‘Rå’, er kvasst mistenkt. Forskrekket over ugjærningen pakket vi trestammen godt inn da vi oppdaget det, men spørsmålet nå er om det var gjort så grundig jobb med å knaske rundt hele stammen at dette blir det lille epletreets død. Ord blir fattige osv…..
En svipptur over svenskegrensen har gjort det helt klart for meg hvor rådyrplagen på Kuretoppen har sin opprinnelse. Fra det øyeblikket man krysser grensen, myldrer det av bambier over alt hvor man fester blikket. Det klødde faretruende i jaktinstinktet der jeg satt i bilen og så dem ete seg vestover i Kuretoppen-retning. Dessverre var det kun kameraet vi hadde skuddklart, så dermed regner jeg med at den gruppen her treffer oss omtrent akkurat i juni når jeg har svidd av alle feriepengene på flotte dyre sommerblomster og hagen min for alvor slår ut i full flor. Gutter, i år legger vi sommerferien til Casa Kuretoppen med varierte rådyrtapas og sjøutsikt!
Som om ikke det skulle være nok; da vi kom hjem etter denne urovekkende oppdagelsen om en kommende rådyrinvasjon var kjøkkenbenken overvrimlet av nyvåknede og vårsultne sukkermaur på jakt etter karbohydrater. Heldigvis stilte vi her noe mer adekvat bevæpnet, og kort tid etter kunne vi, ikke uten en viss skadefryd, bivåne hvordan maurene bælmet i seg tyskprodusert maurgiftgranulat med lokkelukt og sukkersmak. Nå er spørsmålet: Fins et noe tilsvarende mot hageplanteetende rådyr, tro?
Ingen ytterligere kommentar nødvendig.
Jeg har allerede for flere år siden sluppet opp for ord som uttrykker min gremmelse og avmakt overfor herjingene til Kuretoppens rådyrbestand. Om vinteren går det forsåvidt greit, de er til og med litt søte og magiske der de florlett forsvinner forbi hushjørnene når man kommer brått på. Man føler seg liksom litt beæret over slikt sjeldent besøk.
Men så kommer våren, som nå, og jaggu sa jeg sjeldent. Å dømme etter resultatene av spisevanene deres er de her daglig (eller rettere sagt nattlig), spaner gjennom hele hagen etter alle typer grøntfor på opptur, og hyler i seg alt de kan finne. Jeg har en side her på bloggen der jeg loggfører hva rådyra får seg til å spise av dyrekjøpte planter jeg bringer hjem. Der kan jeg nå føre opp slike utroligheter som beinved, sedum og barlind på rådyrmenyen. Selv står jeg hoderystende, ribbet og maktstjålet tilbake.
Den drunker ei som henges skal, heter det. Feil! Denne bergeniaen fikk først alle blomstene oppspist av våre forbistrede, allstedsnærværende rådyr. Så kom maurene og suttet i seg sevjen fra den kappede stilken. Sistnevnte er til og med så frekk at han får seg til å stille seg på bakbeina og true den utvilsomme hageeier idet hun nærmer seg for å inspisere ramponeringen.
Det er ikke bare gartneren som gleder seg til vår. Rådyret påtreffes stadig oftere på planteinspeksjon. Det brygger opp til ny kamp denne sesongen, det har vi begge forstått. Her ser man Bambi som tester kamuflasjeposisjonen, med elendig resultat. Du er observert.
Mitt elskede drivhus er mer eller mindre tømt for planter – det blir for varmt der inne for de fleste plantene nå. Mange de er henvist til terrassen (det er primært de som det forb…*@^%&¤ rådyret anser som mat), mens ganske mange også er plantet ut, i jorda eller i krukker rundt omkring. For en måned siden var det tynt med grønt, nå har det eksplodert av frodig livsvilje overalt. Godt, godt.
Apropos rådyr: merk Dem de tre klatreplantene jeg har satt på sørveggen til drivhuset. Det er fra venstre en klematis, en Heidelberg-rose og en blåregn. Lekre himmelstrebere alle tre. Dessverre står de også alle høyt oppe på rådyrets favorittliste. Så for å unngå at bambi innhalerer klatreplantene mine mens jeg er borte, er jeg nødt til å pakke dem inn i beskyttende dekkeduk. HVER NATT! Og alle dager vi ikke er her! Det sier mye om rådyr, men det sier jaggu mye om utholdenheten til hobbygartneren her i gården. Det fortjener jeg å få loggført.
 
I bøker står det at lewisia er en steinbedsplante som trives under en overhengende berghelle. Javel, tenkte jeg. Fjorårets lewisia, denne utrolig vakre planten med nydelige blomster, ble plassert etter bestilling, som man ser. Det gikk bra en god stund. Så oppdaget det forbaskede rådyret planten, og dermed var freden brutt for alltid. Nå ser de ut til at rådyret tar faste rekognoseringsrunder bort til bergsprekken der lewisiaene huker seg ned og håper seg usett. Helt bortkastet unnamanøver, naturligvis, for rådyr er muligens pene, men primært veldig sultne. Det er ikke få ganger jeg har funnet forhutlede lewisiatuster liggende strødd på bakken nedenfor planteplassen sin, rotløse, med kort lugg og hjerteklapp etter rådyrets herjinger.
A propos rådyr; i natt våknet vi av en aldeles ubestemmelig lyd. Det var som om noen snorket i skogholtet utenfor soveromsvinduet. Men det kunne det jo ikke være, for støykilden beveget seg samtidig stadig nærmere huset. Vi var riktignok trøtte, dette var i 3-tida om natta, men vi så absolutt ingenting noe sted, og lydopptaket jeg prøvde å gjøre med mobiltelefonen ut av vinduet glemte jeg typisk nok å lagre. Så i mangel på beviser må man bare tro oss på vårt ord. Dette var kjemperart! Det hørtes mest av alt ut som en grevling som lå og sov på en dressin på et ikke-eksisterende jernbanespor med sakte kurs rett mot Kuretoppen. Vi ga tilslutt opp å finne støykilden, og da snorkingen utenfor soveromsvinduet etter hvert opphørte tok vi selv over stafettpinnen og snorket videre på innnsiden. I morges googlet Paco med søkekriteriet ‘lager grevlingen rare snorkelyder om natten?’. igjen hadde Google svaret som dempet all vår angst og tvil: grevlingen holder mer eller mindre alltid kjeft. Klokt dyr. Det er RÅDYR-BUKKEN som lager rare snorkelyder om natten. Som om det ikke holder i massevis at de stiller med hele slekta og horver i seg av alle mine dyrekjøpte planter og spirer. Vi skal også skremmes våkne av alfahannen mens ranet pågår. Når var det rådyrjakta begynner igjen?
Jeg næret allerede en viss uro mens jeg sist helg la ned betydelige arbeidstimer og penger (sic!) i en utvidelse av steinbedet på vestsiden av huset. Liker kanskje rådyr steinbedsplanter, de også? Tre dager senere kan jeg konstatere at rådyrene har stilt seg samme spørsmål. De har til og med gått empirisk til verks for å besvare problemstillingen, ser man av fotsporene mellom de små og vakre sedum-plantene mine. – Liker vi steinbedsplanter, vi også? har bambiene spurt. Så har de plukket litt her, nappet litt der, smakt feinschmecker-rutinert på blomster og stilker og blader. Av tilstanden i steinbedet etter rådyrenes eksperimentering med egne matvaner å dømme har de ikke vært overbegeistret for det de åt. Jeg kan til gjengjeld kvittere med å slå fast at jeg ikke er så overbegeistret for dem heller – altså rådyrene. Forbistrede destrudoer, hold dere til skog og mark, kutt ut herjingen av bedene mine!!!
|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
Abonner på nettstedet via epost
|
