Det var mildt sagt urovekkende signaler fra en trumpete Trump ved innsettelsestalen idag. Vi måtte styrte ut og kjøpe fem primulaer til trøst, og håper med det at de internasjonale skyene trekker seg tilbake. Sommerfugleffekten, ikke sant?
|
|||||
|
Skjærsmin i knopp, primula i blomst og høstanemone avblomstret frøstand. Alt samtidig i hagen. Rørende. Primula er ingen royal plante i hagen. Du kjøper 6 for en tier på våren, så står de og dør inne ganske raskt, og så hiver man dem i søpla mens man lettet ser at påskeliljene tar over ansvaret for fargeprakt og vårfornemmelser.Sånn har ihvertfall jeg tenkt. Til i år. Da sådde jeg for første gang primula selv, en vulgaris-sort og en litt mer sneisen variant. Og som de grodde! Og som de blomstret! Og så utrolig nøysomme de var! Og i morges oppdaget jeg at en av vulgaristypen som har stått og blitt overkjørt av hosta og bronseblad hele sommeren, nå har sett sitt snitt til å begyne å blomstre! I fire kuldegrader, i nordbedet! Et raskt blikk på hostaen ved siden av understreker poenget med at den som ler sist ler best. Det er litt dårlig gjort, men primulaen og jeg vrir oss begge i krampelatter.
Som novise i primula-dyrking må jeg si at disse plantene har jeg likt veldig godt å holde på med. Jeg har egentlig ikke vært noen interessert i primula som ferdigplante i butikk, jeg syns de har vært kjedelige og dessuten vanskelige å få til å overleve særlig lenge i potte innendørs. Men med sitt friske bladverk fra første stund, og med flotte farger og stadig ny blomstring ved plassering i bedet, og til alt overmål ikke bespist av rådyr, hva mer kan man forlange? Malacoides er den vakreste, der hadde jeg kjøpt en mix-variant som har levert rosa og lillarøde blomster. Mer til neste år!
– Plantet ikke jeg en primula her i nordbedet i vår? Jovisst, der er du jaggumeg, i fin form dypt nedi mørket under bronseblad og hosta! Det var de to lyssøkerne. Så kan jeg legge til at jeg i løpet av siste 30-døgn har påtruffet en liten mus langs grunnmuren og en stor stålorm i drivhuset, og i motsetning til de ovenfor nevnte plantene virket begge disse to usedvanlig lite interessert i å bli oppdaget og forstyrret i sine lyssky aktiviteter.
De har brukt litt tid på å komme i matchvekt, disse flittiglisene som ble sådd fra frø i vår. Jeg har tålmodig hatt dem plassert i skyggen, vannet rimelig og ellers latt humla suse (når det gjelder akkurat dette. ELLERS har det jo vært endel å ta seg til både i hagen og andre steder). Nå er de imidlertid skikkelig flotte! Disse, og smellvakre primula malacoides, blir det garantert i frøpakkene neste sesong også. Det er første sesong med primula fra frø her på Kuretoppen. Alle mine primulaplanter ser ut til å trives bra, og nå kommer de første knoppene. Det blir nok mer primula her i årene som kommer, artig å få til noe lett og uanstrengt innimellom slagene for en hobbygartner. … og en uke senere: Dette er færste året jeg har primula fra egen frøsådd. Det er jo fra før av ikke akkurat den schtiligste planten jeg vet om, men det er artig å få den til fra frø istedet for å kjøpe. Den har sin tid, primulaen, med fine farger så tidlig at ingen andre overstråler den. Men det er primært som kjøpeplantr, i februar en gang. Nå , i mai, når alt annet også virkerlig begynner å gro til, skal det mer til før jeg klapper i hendene i fryd over en primula. Enda lenger unna ligger applausen når mine selvsådde priimulaplanter virkelig begynner å gjøre seg dyrebare og drar ut creshendo i det uendelige. Nå får de se til å blomstre, og det noe ganske raskt og flott, eller så kan det være det samme. To sorter primula har jeg sådd i år, begge nye for meg: Primula Vulgaris mix ‘Pioneer’ (øverste bilde) og primula malacoldes ‘Beauty mix’ (nederst) . Som man ser på bildene oppfører de seg veldig forskjellig i spirekrukkene. Spør du meg, er det egentlig ‘Beauty mix’ som framstår med en vekst som er litt ‘over the top’ og vulgær, om man skal si det sånn. Mens den stakkars ‘vulgaris’ står der så beskjeden og sped og har sikkert ikke fortalt en grovis i hele sitt liv. Verden er urettferdig.
Som med mennesker er det liksom noen planter som er robuste og tette og livsglade helt fra starten av, mens andre gror fram i skjelvende fryktsomhet fra de første gang ser dagens lys. Av de spirene jeg har drevet fram i spireboden framstår primula-plantene som noe av det mest staute og fornøyde. Første gang jeg sår disse i år, og klarer vi å bringe disse helt fram til blomstring (jeg selger ikke skinnet før bjørnen er skutt, her, som man ser, man har da erfaring etterhvert) blir det nok flere år med primula.
|
 |
||||
