|
|||||
|
En svipptur over svenskegrensen har gjort det helt klart for meg hvor rådyrplagen på Kuretoppen har sin opprinnelse. Fra det øyeblikket man krysser grensen, myldrer det av bambier over alt hvor man fester blikket. Det klødde faretruende i jaktinstinktet der jeg satt i bilen og så dem ete seg vestover i Kuretoppen-retning. Dessverre var det kun kameraet vi hadde skuddklart, så dermed regner jeg med at den gruppen her treffer oss omtrent akkurat i juni når jeg har svidd av alle feriepengene på flotte dyre sommerblomster og hagen min for alvor slår ut i full flor. Gutter, i år legger vi sommerferien til Casa Kuretoppen med varierte rådyrtapas og sjøutsikt! Som om ikke det skulle være nok; da vi kom hjem etter denne urovekkende oppdagelsen om en kommende rådyrinvasjon var kjøkkenbenken overvrimlet av nyvåknede og vårsultne sukkermaur på jakt etter karbohydrater. Heldigvis stilte vi her noe mer adekvat bevæpnet, og kort tid etter kunne vi, ikke uten en viss skadefryd, bivåne hvordan maurene bælmet i seg tyskprodusert maurgiftgranulat med lokkelukt og sukkersmak. Nå er spørsmålet: Fins et noe tilsvarende mot hageplanteetende rådyr, tro?
Den drunker ei som henges skal, heter det. Feil! Denne bergeniaen fikk først alle blomstene oppspist av våre forbistrede, allstedsnærværende rådyr. Så kom maurene og suttet i seg sevjen fra den kappede stilken. Sistnevnte er til og med så frekk at han får seg til å stille seg på bakbeina og true den utvilsomme hageeier idet hun nærmer seg for å inspisere ramponeringen. Jeg satt i relativ bekymringsløshet i stua og leste da jeg plutselig ble oppmerksom på en overdådig sammenstimling av insekter på vinduet. Det var særlig folksomt ved lampelyset. Ok, bare å notere seg at årets flyvemaurslipp skjedde den 24.juli. Greit man ikke hadde trommet sammen til uteselskap da det skjedde. En maurtue som forrige uke vokste i eksponensielt tempo rett ved terrassen vår måtte knertes av Skadedyrkontrollen, klok av skade som vi var etter at vårt forrige forsøk på å dempe aktiviteten i en annen nærtliggende maurtue resulterte i at maurene i den tua besluttet å flytte inn sammen med oss. Den ustanselige strømmen av maur inn i kledningen ved terrassedøra var ingen festlig opplevelse, men med proff hjelp antok vi at dette denne gangen kom til å gå konsekvensfritt -for oss i det minste. Vel, fire timer etter at mannen med giften hadde forlatt den aktuelle tua død og maktesløs oppdaget vi at det var startet en omfattende flytting av maur fra en maurtue vi ikke engang hadde kjent til og inn under en av uteboden vår. Her ser man en arbeidsmaur bære på en maur in spe til sitt nye bo, mye nærmere oss enn der den kom fra. Konklusjon: ikke ypp med naturen, det slår tilbake på uante måter! Hvis naboen ville, kunne de tatt rundetidene på oss der vi roterer omkring i hagen for tiden. Ting skjer så fort i det grønne nå at når vi er på den ene siden av huset begynner vi å lure på hvordan det utvikler seg på den andre siden etter at vi var der sist for ca. 5 minutter siden. Revebjellene har sådd seg selv i år også, og kommer opp over alt. De har til og med fortrengt en tuja som sto i en diger krukke. Den døde av plassmangel, de storblomstrer fornøyd. På litt avstand begynte jeg i dag å lure på om revebjellene i krukka hadde fått svarte stilker siden jeg så dem sist. Ved nærmere ettersyn oppdaget jeg at forklaringen var maur. Maur i så tett stim at det så ut som heldekkende belegg. Forrige helg oppdaget vi åmer på epletreet. Denne helga økte forekomsten av alskens kryp eksponentielt, og en haug kryp vrimler nå omkring på Kuretoppen: edderkopper (de yngler i taket på drivhuset, bla.), maur *(de på bildet hadde overvintret under en snudd krukke og hadde betydelige motforestillinger mot å bli tømt ut da jeg snudde krukka tilbake på plass i dag), snegler (de fleste er fortsatt små og hvite, men her ser man også sesongens første skogsnegl), og til og med en liten snok (død denne på bildet her, riktignok, men den har sikkert slekt og venner i nærheten). Når man tar med det forbaskede rådyret som egentlig er her hele tiden, er det vel nå snart bare flåtten av de, hva skal vi si, mer aversive eksistensene i hagen som ikke har vist seg enda. Den kommer nok! Det er høysesong for sukkermaur på kjøkkenbenken akkurat nå. Jeg ekles når jeg flytter på et eller annet og det viser seg at det vrimler av maur under der, maur som har funnet et eller annet med karbohydrater i og dermed lar fanfaren gå så kollegene kan samles til etergilde. De er tydeligvis karbo-avhengige. De også, får jeg vel være ærlig nok å tilføye. Idag laget jeg karamellpudding. Det gikk ikke upåaktet hen i maurleiren under huset. Snart tøt det maur opp fra alle sprekker og hull i kledning og gulv. Det går greit så lenge puddingen står i ovnen, men hvordan får man avkjølt en karamellpudding i tider der maurene regjerer overalt både ut og inne? Paco fant selvfølgelig løsningen. Vi byttet bare ut det varme vannet i vannbadet med kaldt vann og lot det hele stå på kjøkkenbenken til karamellpuddingen var kald nok til å flyttes i trygghet i kjøleskapet. Den maur som forserer denne gedigne vollgraven fortjener den karamellpudding hun får. Men det var det ingen som gjorde. Menneske – maur: 1-0. Hver vår strømmer nyoppvåknede maur inn i huset fra isolasjonen under huset. De syns ikke det er noe morsomt med kulde og tele i jorda ute, myyye kulere med et kjøkken fullt av kakesmuler og kaffesukker. Utrolig hvordan de strener i rett linje mot sukkerkildene. Her i huset skal de imildertid motstand finne. Paco har en sikker vinner i krigen mot maur: maurkverk-granulat dynket med honning. |
 |
||||
