Hagen på Kuretoppen

Jeg har allerede for flere år siden sluppet opp for ord som uttrykker min gremmelse og avmakt overfor herjingene til Kuretoppens rådyrbestand. Om vinteren går det forsåvidt greit, de er til og med litt søte og magiske der de florlett forsvinner forbi hushjørnene når man kommer brått på. Man føler seg liksom litt beæret over slikt sjeldent besøk.

Men så kommer våren, som nå, og jaggu sa jeg sjeldent. Å dømme etter resultatene av spisevanene deres er de her daglig (eller rettere sagt nattlig), spaner gjennom hele hagen etter alle typer grøntfor på opptur, og hyler i seg alt de kan finne. Jeg har en side her på bloggen der jeg loggfører hva rådyra får seg til å spise av dyrekjøpte planter jeg bringer hjem. Der kan jeg nå føre opp slike utroligheter som beinved, sedum og barlind på rådyrmenyen. Selv står jeg hoderystende, ribbet og maktstjålet tilbake.