Det gjelder å eldes med verdighet. Hostaen er forbilledlig god på det.
|
|||||
|
Primula er ingen royal plante i hagen. Du kjøper 6 for en tier på våren, så står de og dør inne ganske raskt, og så hiver man dem i søpla mens man lettet ser at påskeliljene tar over ansvaret for fargeprakt og vårfornemmelser.Sånn har ihvertfall jeg tenkt. Til i år. Da sådde jeg for første gang primula selv, en vulgaris-sort og en litt mer sneisen variant. Og som de grodde! Og som de blomstret! Og så utrolig nøysomme de var! Og i morges oppdaget jeg at en av vulgaristypen som har stått og blitt overkjørt av hosta og bronseblad hele sommeren, nå har sett sitt snitt til å begyne å blomstre! I fire kuldegrader, i nordbedet! Et raskt blikk på hostaen ved siden av understreker poenget med at den som ler sist ler best. Det er litt dårlig gjort, men primulaen og jeg vrir oss begge i krampelatter.
Det er noe så inderlig gjenkjennelig og forsonlig med hostaene nå om høsten. De gir seg liksom ende over: Ganske plutselig blir de knallgule, så blekgule og så flater de rett ut der de står. De holdt ut lenge, men nå får det være nok. Som sagt, dette er en gjenkjennelig reaksjon, og både plommetreet og hobbygartneren har hatt noe av det samme kapitulasjonspregete over seg denne hustrige helga. Plommetreet er avbildet aktivt bladfellende nedenfor, hobbygartneren har slik situasjonen er takket nei til å framstå med bilde offentlig men har lovet å ta seg sammen og sikte friskt fram mot neste hagesesong.
Og her er de tapre uteplantene som trosser vær og føreforhold og lar det stå til: peon, narcisser, hosta, heidelbergrosen, blomkarse, georgine, eple, belladonna og prydkirsebær.
Det er noe veldig sprakende friskt og saftig og livskraftig ved både hosta og valmuer, til og med valmuesøster, som her til høyre. De minner litt om tulipan på den måten. Fine typer å ha i hagen! Tenk over dette: hosta er ikke en vårplante… |
 |
||||
