

|
|||||
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]() ![]()
Det kan bekreftes at de fysiske lover gjelder også på dette feltet. Et metallobjekt i vinkel som tråkkes ned, får en oppdrift på motsatt side. Farten på oppdriften er lik styrken på nedtråkket. Tilsvarende er graden av sjokk hos den rammede klodrik omvendt proporsjonal med graden av forsett i hendelsesforløpet. Trefelling er ikke for pyser. På Kuretoppen er vi ikke pyser. Før lunsj idag gjøv vi på en diger furu som har i alle år har laget uheldig skygge for drivhuset, og ellers ikke vært til hverken gagn eller pryd. Idet treet begynte å falle skjønte vi imidlertid at fallvinkelen kanskje var i litt dristigste laget. Mitt vidunderlige japanske vannspeil, som intetanende lå der midt i skuddhold og nøt sin Tornerosesøvn, var på ett sekund vandret over til de evige vannspeil-marker. I beskjemmet hast, og innimellom smadrede betongkummer, grov vi fram en hardt kvestet japansk lønn og en bambus. Begge plantet der sist sommer og såvidt akklimatisert – det spørs om disse to tilgir oss. Drivhuset, derimot, var strålende fornøyd med forandringen. En inspeksjonsrunde i hagen i ettermiddag ga meg tanker om at jeg kanskje var litt kjapp under nedsettingen av planteløker i høst. De skal jo ikke såes, løker trenger vanligvis litt jordpåkastelse for å trives med situasjonen. Her ser man to tapre perleblomstløker som prøver å rette på fadesen ved utstrakt rotutvikling, mens en gladiolløk (som jeg, stakkar, skulle ha ventet med å plante til våren kom) har gitt opp og vandret til de evige gladiolmarker. Jeg har nylig i en tidligere post tillatt meg en litt temperamentsfull utladning over en slangetralle som ikke funker som lovet. Idag skrur jeg opp frustrasjonsnivået et godt hakk, og med god grunn. Denne gangen gjelder det den komplett ubrukelige bensindrevne kantklipperen jeg kjøpte på Jula her om dagen. Det skal sies at bensindrevet ble valgt for å unngå den stadige irritasjonen over den tidligere elektriske løsningen som innebærer at ledningen ikke rekker langt nok, ledningen river i stykker planter og man uvegerlig til slutt klipper over egen strømledning og ballet er over. Bensindrevet viste seg til min forskrekkelse å funke enda dårligere. Her er en liste over hva som ikke er som det bør:
Nå vurderer jeg å kaste kantklipperen før den gjør alvorlig skade på meg. Kanskje tiden nå er inne for å kjøpe meg ei geit. Jeg grøsser ørlittegratt hver gang jeg i forbifarten treffer på en orm i hagen, en som sikkert kommer hjem til middag og grøssende forteller for familien at trur du ikke jeg nesten snubla over en tobeining her i forbifarten i morges! Likevel er det hageslangen som volder meg mest gremmelse sånn i det daglige. Hvordan er det mulig å konstruere en slangetralle med så latterlig høyt tyngdepunkt at den MÅÅÅÅÅ velte hver gang jeg nøkker i den og dermed er så inn i granskauen uegnet som slangetralle? Og hvordan er det LOV å selge hageslanger som kronisk slår krøll på seg og dermed ikke gjør det eneste de liksom er der for, nemlig å frakte vann!!?!?!? OK, OK, OK… OK. I en tidligere bloggpost lovet jeg å berette sagaen om det eksepsjonelle idiotprosjektet mitt av igår, der forsøket på å rense hvit dekorstein falt så ettertrykkelig i fisk at at jeg vandret til sengs avmektig og med ryggen vendt mot omverden. Nå har jeg kommet meg såpass at jeg, primært i ren gartnersolidaritet, er klar til å dele hovedtrekkene i hendelsesforløpet, med vekt på de konklusjoner man kan trekke mhp de praktiske sidene av saken. De psykologiske sidene driver jeg fortsatt og bearbeider. Man har naturligvis jobbet i årevis med å bygge opp et japansk vannspeil i hagen. Jeg mener, hvem har ikke det. Da vet man at basisstrukturen i den installasjonen er dekorstein i hvit marmor. Enhver som håndterer dekorstein i hvit marmor utendørs vet videre at over tid vil hvitfargen bli mer og mer tvilsom, og overdøvet av grønske fra alger og mose. Dette er merkelig underrapportert i verdenslitteraturen om dekorstein, men det er ikke desto mindre et faktum, og ren natur mot kultur. I tillegg vil det, særlig hvis hagen er plassert i næheten av skog, etterhvert opparbeide seg en anseelig mengde barnåler, nedfallsblader, gjørme og dritt innimellom marmoren. Sånn er det bare. Fins det ikke da en handlekraftig gartner i omgivelsene er utfallet på sikt utvilsomt: det japanske vannspeilet vil bli gjengrodd og erstattet av god gammel norsk krattskog. Dette blogginnlegget ville aldri ha blitt noe av, hadde det ikke vært for at det nettopp her på Kuretoppen, definitivt fins en handlekraftig gartner, klart av typen hobby-, men altså utvilsomt handlekraftig. Så da 17.mai nærmet seg og hele verden vasker seg og stryker bunadskjorta, fant jeg ut at det eneste rette mhp vannspeilet var å gjøre det som trengtes for å fjerne grønfargen fra marmoren og få tilbake den friske fine marmorshinen. Googlet så ‘hvordan rense dekorstein, marmor, hvit’, og fant en overbevisende artikkel om at det saliggjørende mot algevekst på marmor er å legge steinen kort i litt klorvann. Greit nok, jeg fylte energisk en bøtte med klorinvann og vandret ned til den shabby vannspeilet mitt og begynte å hive marmorstein i bøtta. Første problem meldte seg rimelig umiddelbart. Bøtta var for liten. Jeg mener, det er minst 60 kilo ren stein i denne installasjonen. En 10–liters vaskebøtte er selvfølgelig bare tull. Jeg sjokket rundt og hentet inn alt som kunne ligne vanntett kar i hele huset og fylte det med klorvann og marmorstein. Dette er lett sagt, men en helvetes jobb, tungt og grisete og saken ble definitivt ikke bedre av at tvilen på prosjektet begynte å tårne seg opp mens omfanget av bøtter og kar og klorvann og barnåler og kvister og døde blader hopet seg opp rundt meg. Så begynte kollapsen i prosjektet å vokse og rulle, som en tsunami som velter fram. Først: Vannspeilet ligger i en bakke. Hvor setter man klorvannbøtter fulle av stein stein uten at bøttene velter? Hvordan håndterer man en lite samarbeidsvilling hageslange midt i et slikt voksende kaos av skråttstilte og faretruende hellende bøtter? Hvordan hådnterer man sitt eget temperament når man innser at man selv er situasjonens største risikofaktor? Svaret er enkelt: man håndterer det ikke. Det lar seg ikke håndtere. Bøtte etter bøtte velter. Det er ikke til å unngå. Ren natur mot kultur. Jeg vet inderlig godt at klor ikke er bra for naturen. Egentlig skulle jeg ikke brukt det hverken i hagen eller noe annet sted. Her sto jeg nå med kjempemengder med bøtter klorvann, med møkkete stein i, som svaiet og ramlet og gjorde bakken sleip. Så var det selve målet med prosjektet: å rense de hersens steinene. På vannet fløt nå mengder av barnålet og kvister og dritt.Hvordan skiller man industrielt vekk dritt fra stein? Det burde være enkelt, stein synker, grums burde flyte. Men her var det alt for mye grums, og steinene lå oppe mesteparten, så uansett hvor mye jeg spylte og herjet var det fortsatt uendelige mengder med grums igjen innimellom steinene. Og så den forbannene kloren. Jeg begynte å helle av vannet over i et ledig spann, et av de få ledige spanne som var ledig, vil jeg si, det sto spann med stein over alt, de som ikke var veltet, og forsøkte å tynne klorvannet ut før jeg helte det over – hvor? Hvor gjør man av giftig vann man egentlig ikke skulle hatt noe sted? I hagen? Slik at alle møysommelig plantete vekster døde? I grunnvannet så alle dyr og mennesker og planter og liv døde? I do,med samme konsekvens – på litt lendre sikt, riktignok? Etterhvert fant jeg meg selv springende, bannende, selvbebreidende og rasende, mens mørket falt på, ryggproblemene var eskalerende sammen med akuttløftingen av svaiende bøtter krevde halsbrekkende C-momenter uten tilsprang, og løsningsforsøkene ble mer og mer håpløse. Til slutt skar jeg igjennom, ga opp hele renseopplegget og helte alle steinene tilbake i den helvetes vannspeiljævelskapen, med mesteparten av dritten fortsatt på, samt ganske mye ny dritt som var kommet på fordi det var søkkvått og gjørmete og jævlig over alt. Dagen etter var det fint vær og ryggen var mirakuløst kommet seg litt. Nedenfor ser man det endelige resultatet, som er ganske hvitt, primært fordi jeg har vært og kjøpt gigantiske mengder ny marmorstein som er dæsjet strategisk oppå den gamle skitne og klorstinkende mølja. Og her kommer konklusjonen, du har vel allerede fattet poenget: Man kan ikke rense masse dekorstein i et vannkar med klor. Mulig det står noe sånt et sted på Google. Men det er bare ikke mulig i en vanlig hobbyhage. Så, la heller grønt være grønt, natur være natur, og oppsøk heller kultur på konsert eller museum eller noe. |