Hagen på Kuretoppen

Noen sa at når valmuen blomstrer er den allerede i ferd med å avblomstre. Det er jaggu sant. Valmuer og peoner er kortvarige skjønnheter, på linje med Hollywood-stjerner. Det gjelder å nyte dem mens de er på sitt mest flashy, for ser du bort et kort øyeblikk kan det være dette synet møter deg når du ser tilbake. Idet jeg tok bort mobilkameraet dalte det siste kronbaldet i bakken og bare frøstanden sto skallet men egentlig morsom og dekorativ tilbake. Det er best å ta det med humor, det er vel sånn det går med oss alle.

I fjor sådde jeg endel av opiumsvalmuefrøene mine inne først, og plantet dem så ut med stor møye når det var blitt varmere i været (spirene er bittesmå og vanskelig å håndtere, for å si det mildt).  De resterende drysset jeg med raus hånd ut i ymse bed ganske tidlig og lot det stå til.

Det var de direktesådde frøene som funket best. Man kan altså spare seg bryet med forspiring inne.  Og en ting til: jeg lærte at det ikke nytter å så valmuefrø innimellom gress/ugress. De trenger opparbeidet jord, omenn bare bittelitt. Det var ikke få frø jeg drysset rett i gresset på østsiden av huset, og ingenting ble noe av. Hvis man kjøper valmuefrø i butikken står det på pakken at de trenger jord som er ryddet litt.  Jeg kan herved bekrefte at det stemmer, det som står.

Så denne  gangen sådde jeg opiumsvalmuefrøene mine på steinete, grusete jord, med frø som fra før var blandet ut i en bra mengde såjord. Og så hadde jeg på litt vann, også det sto på pakken at man skulle gjøre.

I natt kom så den pokkers iskulda som er så typisk for denne våren – minus fire på det verste.  DET sto ikke  på pakken. Jeg lot som om jeg ikke så rimfrosten som lå på hele valmuejordet da jeg tok inspeksjonsrunden i morges. Kanskje valmuene heller ikke merker polarværet hvis jeg benekter at det fins. Jeg krysser fingrene for det.