Jeg har i gave fått to eksemplarer av klatrerosen ‘Laguna’ (Kordes), kjøpt på Hesleberg gartneri i Vollen. Tanken er at disse to rosa skjønnhetene skal klatre i min vidunderlige selvkonstruerte pergola som jeg idag har ryddet for planter og gjort klart for plassering av benk/stol/gudvethva, se nederste bilde).
Etter råd fra gartneriet skjedde plantingen ved at jeg vannet røttene godt, så fylte jeg to papirposer med plantejord, satte rosene oppi dem og plantet dem på vekststedet, altså med papirposene på. Så vannet jeg masse igjen. Dette blir interessante greier! Mitt innstrtkk er at rosen selv følte seg overveldet og sjokkert av hele omplantingsprosessen.Den hang over kanten til pergolaen som en sjøsyk førstereisgutt som spyr over ripa.
Nå håper jeg det ordner seg, og at ikke stakkaren idet han endelig løfter hodet og igjen med klart blikk ser seg rundt på sitt nye oppholdssted stirrer rett inn i de ustelte jekslene til et forbipasserende og sultent rådyr! Til beskyttelse er rosene utstyrt med skikkelig skarpe torner, men kjenner jeg de hemningsløse rådyra rett anser de ikke dette som noe hinder for å jafse rosene i seg. Trolig mener de bare det er ekstra praktisk at maten leveres med tannpirkere inkludert.
Egentlig er det forferdelig skjødesløst av meg å eksponere min nyervervede rose for rådyrrisikoen. Det er jo velkjent at rådyrene her på Kuretoppen ikke kjenner noen grenser og frekventerer hagen på daglig eller nattlig basis på jakt etter rådyre (for hobbygartneren) planter å spise. Jeg har lest meg til at det skal hjelpe å montere opp en snor av ullgarn rundt rosene. Ullgarn har jeg dessverre ikke rukket å skaffe meg – jeg er som man skjønner ikke noen stor hobbystrikker. Men idet jeg skriver dette slår det meg at våre lokale rådyr sannsynligvis bare vil reagere på ulltråden med begeistring over at tapasen nå ikke bare leveres med tannpirkere, men også er supplert med tanntråd!
