Stikling er åpenbart ikke for meg. Jeg har vel enda ikke klart å drive fram ene eneste stikling fra mine yndlingspelargonier ‘Dronning Ingrid’. Det skal jeg heller ikke få til denne sesongen, ser det ut til. I år hadde jeg bestemt meg for å starte tidlig, og gjøre det hele etter oppskriften. Ingen shortcuts, ingen halvveis løsninger som ellers er så typisk for min haging. Jeg leste til og med på Pelargoniumforeningens hjemmesider. Der står det at ‘når det begynner å vokse nye skudd betyr det at stilken har rotet seg’.
Det tok ikke lang tid før stiklingene mine fikk nye skudd, og jeg var kistefornøyd. Jeg var i god tro lenge. Men så oppdaget jeg at endel av stilkene begynte å bli svarte. Det var ikke bra. I morges røsket jeg så mistenksomt opp en stikling av jorda. Til min skuffelse bekreftet dette at det ikke var noe tegn til rotdannelse i det hele tatt. Og det på en stikling som har stått i nesten to måneder! En etter en jekket jeg pelargoniumstiklingene opp av pottene sine, og ikke EN ENESTE hadde antydning til røtter! Nå har jeg klippet alle stenglene rett under første bladfeste og trøkket dem ned i jorda igjen. Her har jeg alt å vinne og ingenting å tape. Går det ikke, har vi jo alltids Dyhre Gartneri. Der KAN de dette med stiklinger, og har masse flotte pelargoniumsorter.
