Igår fortalte jeg om fadesen der jeg ved å ha veltet en hel kopp med peonvalmuefrø over mine stakkars georginespirer holdt på å kvele dem i spirevillige valmuespirer på opptur. Idag slo jeg til og røsket opp alle uønskede spirer, slik at georginene igjen fikk livsrom og armslag.
Men ved det sørgelige synet av de opprøskede ble jeg som alltid når jeg prikler rammet av anger og ruelse. Dette var da for galt, så vekstglade planter kan da ikke bare havne i komposthaugen? En rundtur ute i min fortsatt meget hutrende og barfrosne hage, der det tross null grader og sur vind popper opp oppadstormende vekster på alle bauger og kanter, har overbevist meg om at miraklenes tid er nå. Så da tok jeg noen håndfuller med peonvalmueplanter og satte dem ned i et bed utendørs. På bildet nedenfor ser man (og ikke minst jeg selv) i ettertid at jeg dermed har begått enda en av mine mange brølere som hobbygartner, nemlig å sette spirene av alt alt for tett, slik at hver enkelt plante må sloss for livet med sine artsfrender både over og under jorda. Stakkars folk; reddet, for så å bli utsatt for nye prøvelser.
Dette skal etter alle solemerker ikke gå bra. Så hvorfor ikke prøve?
