Tidligere år har mitt japanske vannspeil bestått av en drøss med fine kummer i stigende størrelse med synkende beliggenhet i bakken. Så ble det litt mye å holde i orden, og ikke minst betydelig plagsomt å forsvare å opprettholde en veritabel utklekkingsanstalt for mygglarver rett ved frokostplassen. Det var kanskje et nennsomt hint da min elskede felte et digert furutre mer eller mindre rett i installasjonen forleden år og med det smadret ca halvparten av kummene i ett enkelt drønn. Dermed ble antall kummer steinhardt redusert til en, som den godeste Manneken Pis har klamret seg til for å kunne gjøre jobben sin som hagefontene. Idag ble han hentet ut av vinteropplaget, koplet til strømnettet for sesongen og dermed er vi i gang. Jeg er som vanlig i tvil om hele ideen med denne installasjonen, og den er fortsatt ‘work in progress’, men jeg gir meg ikke!
|
|||||
|
Mens regngudene vanner (hurra, hurra, hurraaaaa!!!!!) sitter jeg kistefornøyd innendørs og hageplanlegger. Det er myyyyye man kunne tenke seg å gjøre i hagen, det er noe av det flotte med hager, de blir aldri ferdige. Men særlig tre eksisterende elementer volder meg mye tankekraft når det er noe særlig hagehyggelig jeg vil bruke energien på.
 Snittblomsbedet  Plommetrebedet  Mitt japanske eks-vannspeil, nå urinal for Manneken som pisser Trefelling er ikke for pyser. På Kuretoppen er vi ikke pyser. Før lunsj idag gjøv vi på en diger furu som har i alle år har laget uheldig skygge for drivhuset, og ellers ikke vært til hverken gagn eller pryd. Idet treet begynte å falle skjønte vi imidlertid at fallvinkelen kanskje var i litt dristigste laget. Mitt vidunderlige japanske vannspeil, som intetanende lå der midt i skuddhold og nøt sin Tornerosesøvn, var på ett sekund vandret over til de evige vannspeil-marker. I beskjemmet hast, og innimellom smadrede betongkummer, grov vi fram en hardt kvestet japansk lønn og en bambus. Begge plantet der sist sommer og såvidt akklimatisert – det spørs om disse to tilgir oss. Drivhuset, derimot, var strålende fornøyd med forandringen.
Jeg var på Dyhre gartneri i helga og ba om råd for å å oppgradere ett av mine klart tullete hageprosjekter, nemlig det såkalte japanske vannspeilet. Råd fikk jeg, som alltid hos Dyhre, der de har både kompetanse og faglig glød så det holder. Joda, vannspeil med japansk dreis tok min rådgiver på ramme alvor, og han foreslo følgende innkjøp i rask rekkefølge; japansk lønnetre, bregner og MYE mer hvit stein. Og så sa han at jeg burde gå hjem og studere bilder av japanske hager, lage meg et indre bilde av hvordan jeg vil ha det, og så bare holde på det bildet uansett hvilke utfordringen aV PRAKSISK ART JEG VILLE FÅ UNDERVEIS. Så her ser man at jeg har fulgt ihvertfall to av rådene, nemlig lønnetreet og bregnene. Stein blir det til uka. Det er tullete, som sagt, det er langt fra Kuretoppen til Japan, så illusjoninnslaget er sterkt, men du verden så morsomt det er likevel! Latinsk navn på det japanske lønnetreet mittt er Acer palmatum Atropurpureum. Her er lenke til mer om dette treet: https://en.wikipedia.org/wiki/Acer_palmatum Latinsk navn på min nyervervede bambus er Fargesia murelae Simba, med lenke til mer her: https://en.wikipedia.org/wiki/Fargesia_murielae
Jeg må innrømme at jeg fortsatt strever med å få skikkkelig schwung på dette japanske vannspeilet mitt. Jeg liker å sitte å se på det, jeg liker å høre Manneken pisse, og jeg syns det er en morsom ide. Men mange som ser det skjønner liksom ingenting og smiler høflig, og hele tiden ligger faren der for at det skal bli forvekslet med et smoltanlegg. I sommer har jeg blottlagt mer av berget rundt, samt plantet flere små beinvedplanter og lavendeler tett omkring. Siste innfall nå er å sette opp ledlys i en av endene for å framheve installasjonen også når mørket faller på, hvilket det gjør i stadig større grad nå utover høsten. Jeg vet ikke, jeg… Det hele fikk kanskje et litt mer spooky uttrykk, og jeg er usikker på hva Manneken sier om stå der og late vannet i full flombelysning. Mulig jeg må forkaste hele opplegget og heller anlegge full dam der når tid og penger tillater denslags investeringer. Der er vi ikke nå ,så inntil videre må både gartner og gjester leve med vannspeilordningen. Alle forslag til forbedringer innenfor dette konseptet er imidlertid kjærkomment!
Ja, da er Manneken Pis på plass og vannet stråler så stille og harmonisk ned i mitt japanske vannspeil. I seg selv et vakkert og vederkvegende syn, kanskje særlig for romantikere. Men for de mer realistisk orienterte som undrer seg over teknologien bak mirakelet, legger jeg ved et nærbilde som avslører hvordan vannet sirkulerer fra en pumpe nede i vannkaret, via en slange inn i sokkelen, gjennom den godeste Manneken som så gjør som forventet og pisser og ut og ned igjen i karet. Perpetuum mobile, ihvertfall så lenge strålen treffer karet og strømmen er på. Så får vi se hvilke komplikasjoner som skjuler seg i gjennomføringen av dette på sikt. Allerede har vi sett at det er fare for fordamping på varme dager, og vindkast fra siden har flere ganger gjort at strålen bommet på målet. Kombinert med at vi har også rukket å glemme å slå av mekanismen når vi dro, er tørrlegging av pumpe med påfølgende maskinskade ett realistisk scenario. Men foreløpig ingen grunn til å deppe, dette er moro og Manneken er gutten i buret!
Jeg vedder på at mange har sittet åndeløst og lurt på når jeg skulle komme med nytt om ståa i to av mine mer hysteriforme hagemontasjer; snittblomstbedet og det japanske vannspeilet. Begge prosjekter har en klar jålete profil, begge tilhører i kategorien ‘unødvendig hagetull’, og begge presser kraftig mot den nedre estetikk-grensen for en seriøs hobbyhage. Ikke desto mmindre, moro er det, og her kan den spente leser med selvsyn konstatere hvor inderlig vel begge prosjekter er i rute. Snittblomstbedet har overlevd en trefelling i faretruende nærhet, men har klart seg godt selv om det fortsatt spytter litt kongler og klager over rusk i øyet. Her blir det valmuer og ringblomster og kornblomster og annet vakkert til blomstervasene når sommeren trår til. Det japanske vannspeilet er et kapittel for seg, og nytt av året er at det er komplettert med en ekte statue av Manneken Pis. Han må fundamenteres bedre før vi monterer ham opp, men det er ikke lenge før man kan nyte synet av en velfungerende prostata i aksjon i smoltanlegget. Du har selvfølgelig tenkt tanken: hvorfor har de enda ikke skaffet seg noen vannfontene det oppe på Kuretoppen? Helt enig! Jeg kan ile til og forsikre om at dette sørgelige misforholdet nå er rettet opp. Denne helgen er mitt japanske vannspeil kraftig oppgradert med en så å si ekte Manneken Pis. Den lenge ønskede frosk-forekomsten i mitt ‘japanske vannspeil’ (a propos ‘Fintskadetværra!) tok seg opp med 100% idag, da jeg oppdaget et lite eksemplar av arten svømmende rundt i en av de største kummene. Ved nærmere ettersyn forsto jeg at det hele var basert på en misforståelse fra froskens side. Den hadde tydeligvis bare planlagt å sjekke dammen og så sprette videre på sin vei i livet. Men da den først var kommet oppi fant den det umulig å komme seg opp igjen ved egen hjelp. Da jeg løp ned og intervjuet den fra kumkanten hadde den bare en ting i hodet, og det var å bli jekket opp og reddet ut. Her ser du frosken rett før jeg følger dens anmodning. Dermed har jeg selv nok en gang har nullstilt vannspeilet som froskedam. Synd for meg, en åpenbar lettelse for phrosquen. |
 |
||||
