Plask, sa det i en av kummene som utgjør mitt såkalte japanske vannspeil. Jeg stormet forventningsfullt til og fikk bekreftet det jeg håpet på; nedi kummen lå det en frosk og vadet. Det samme gledelige skjedde ifjor, bortsett fra at det da var en padde som hadde spluttet opp i vannet i kummen. Dengang måtte vi til vår overraskelse til med en redningsaksjon fordi amfibiet ikke klarte å komme seg opp på egen hånd. Derfor ropte jeg også denne gang på Paco, som av ren rutine håndterer frosker og padder med større eleganse enn undertegnede. Som man ser av bildet til venstre var det ikke klart for frosken at Pacos forsøk på å gripe tak i den hadde karakter av en rescue, og det ble kortvarig den rene klappjakten der nede i grumsevannet. For oss ble det imidlertid snart klart at frosken heller ikke hadde behov for assistanse. Svupp, sa det, og så hoppet frosken ut av kummen igjen helt på egen hånd og gjemte seg på strutse-maner fra sin velgjører. Dermed har vi lært noe nyttig idag også: frosker hopper bedre enn padder.
|
|||||
|
Han satt på karkanten på en av kummene i vannspeilet nå i ettermiddag. Lenge. Åpenbart var han ambivalent: skal jeg følge instinktet og bikke meg ned i det lekre, grumsete vannet og få meg en god dukkert? Eller er det ikke så lurt? Kommer jeg meg opp igjen, f.eks.? Vi fulgte med ham en god stund, og ingenting hendte. Så ga vi opp og gikk en tur. Da vi kom tilbake hadde instinktet vunnet, han lå og duppet nede i kummen, og hadde allerede konstatert at han naturligvis ikke kom seg ut igjen. Paco ristet på hodet og jekket ham opp og ut i buskaset igjen. Jeg må få gjort noe med tilgjengeligheten ut av kummene. Den lenge ønskede frosk-forekomsten i mitt ‘japanske vannspeil’ (a propos ‘Fintskadetværra!) tok seg opp med 100% idag, da jeg oppdaget et lite eksemplar av arten svømmende rundt i en av de største kummene. Ved nærmere ettersyn forsto jeg at det hele var basert på en misforståelse fra froskens side. Den hadde tydeligvis bare planlagt å sjekke dammen og så sprette videre på sin vei i livet. Men da den først var kommet oppi fant den det umulig å komme seg opp igjen ved egen hjelp. Da jeg løp ned og intervjuet den fra kumkanten hadde den bare en ting i hodet, og det var å bli jekket opp og reddet ut. Her ser du frosken rett før jeg følger dens anmodning. Dermed har jeg selv nok en gang har nullstilt vannspeilet som froskedam. Synd for meg, en åpenbar lettelse for phrosquen. |
 |
||||
