|
|||||
|
I fjor vinter bodde det et ekornpar i uglekassen. De så ut til å ha det riktig hyggelig der oppe, og frekventerte den nærtliggende foringsautomaten vår for meiser med stor entusiasme og vitalitet. Det ble det brått slutt på sånn i januar en gang. Uten å påberope meg vitenskapelig belegg for kausalitet kan jeg slå fast at ekornparets forsvinnen skjedde samtidig med at vi begynte å høre nattlig kattugle-tuting i tretoppene rett ved huset. The ugle had landed. Tidlig på våren begynte de en voldsom rugeatferd på uglevis, til begeistrede tilrop fra oss som sto med kikkert og lyskaster og forsøkte å få et glimt av uglehunnen idet hun forlot reiret for å bunkre mat i skumringen. Så, etter flere uker med hektisk rugeaktivitet, ble det brått dørgende stille borte i uglefurua. Da Paco, kledd i fullt motorsykkeutstyr og hjelm med visir for sikkerhets skyld, klatret opp for å se, var kassa tom og veggene innendørs fulle av blodspor. Vi grøsset: hadde det fordrevne ekornet henvgjerrig ligget på lur til de så at ugleforeldrene var på handlerunde og så slått grusomt tilbake på ugleungene, enten egenhendig eller kanskje gjennom en leie-mår(der) – (ett poeng for godt ordspill der, hva?)? Uansett, hyggelig var det ikke. Planen i år var egentlig å forhindre gjentakelser av denne fryktelige huseiertvisten gjennom å flytte uglekassen lengre inn i skogen. Men nå er jeg redd vi har kommet for seint: Sist helg gjorde vi to foruroligende observasjoner samtidig: 1) ugletuting i tretoppene, og 2) ekornspor nær uglekassen. Det er som vi hører det ule og snatre samtidig inne fra skogen: This uglekasse ain’t big enough for both of us! I midten står vi hoderystende og kan lite gjøre. Er det virkelig på’n igjen? Hva skal man med krimserier på TV når man har slike naboer?
Bekymringen over at det ikke skulle bli vinter i år kan trygt pakkes ned. Januar har gitt plenty med snø og kuldegrader ned mot 20 minus. Dermed synes alt å være som det skal, ihvertfall lokalt her på Kuretoppen. Som man ser av alle dyresporene på det nederste bildet i denne posten, inkludert sovegroper for rådyr under foringsautomatene på østsiden av hagen, foregår det en masse dyreliv her som vi for det meste er uvitende om. Forleden natt hørte vi også kattuglas tuting i trærne rett over oss. Dette siste var en ambivalent følelse. Det er spennende med store fugler i nærområdet, men planen var at vi skulle flytte uglekassen lenger ut i skogen ettersom mår eller ekorn hadde oppdaget fjorårets ugleunger og alt som var igjen deretter var blodspor på veggene inni uglekassen. Nå har ugleparet høyst sannsynlig kommet oss i forkjøpet og flyttet inn for en ny rugesesong, rett oppå åstedet for fjorårets matanza. Det sies at måren har hukommelse som en elefant, hvordan nå det kan foregå, så dette blir ulidelig spennende.
Etter et par dager med null aktivitet i uglekassen, ikledde Paco seg fullt verneutstyr og tittet inni. Kassen var tom, det mistenkte vi jo allerede. Men det var heller ingen rester av egg. Tydelige blodspor på veggen i innerste hjørne martrer oss nå med følgende spørsmål: er ungene tatt av mår, eller har dette hele tiden bare vært et slags stabbur der kattugla har foretatt nødvendig parteringing og oppbevaring av selvskutt mus, vånd og annet snadder? Stakkars fru Ugle. Ikke nok med at hun har huset stappfullt av oppviglerske og alltid hungrige tenåringer som må mates og disiplineres døgnet rundt. Nå har også den overnysgjerrige naboen, som allerede lenge har stått og spionert på henne med kikkert i tusmørket om kveldene, kommet så langt at han klatrer opp på en stige med fotoapparat og knipser rett inn i fjeset hennes når hun tar en siesta i kasseåpningen. Der gikk grensen for ugla, og øyeblikket etter at dette fotografiet var tatt slapp hun seg brått ut av kassen og forsvant som en skygge inn i skogen. Paco, på sin side, rakk bare gjennom objektivet på Cannon-apparatet å registrere at kattugla skjøt ut av kassen, før han konkluderte med at hun nå hadde bestemt seg for å gjøre kort prosess med ham. Med Buster Keaton’sk stumfilmtempo drattet kanonfotografen ned av stigen og stormet i skjul. Men foto var sikret for evigheten, og her kan dere se et glimt av den tapre og hardt prøvede damen før sortien.
Som tidligere meldt har vi etter fem år for første gang fått kattugle i uglekassen vår. Det er stort! Vi er helt starstruck av det sjeldne nærværet, og det er ikke få netter vi har stått og sett med kikkert ut av baderomsvinduet til bekmørket kom for å få et gløtt av herr eller fru ugle på nattlig shoppingtur ut av kassen til nærbutikken på hjørnet. Men dette har vist seg å være naboer av det usedvanlig sky slaget. Noen ytterst få ganger har vi sett skyggen av digre vinger flyte som en Batman mellom trærne. Oftere har kråker og meiser oppdaget at det satt en tøffing gjemt i en høy gran og forskrekket prød å mobbe den vekk fra nabolaget. En stund hendte det vi hørte nattlig kommunikasjon mellom ektefellene, den ene ulende fra toppen av et grantre i nærheten, den andre skrikende fra uglekassens indre. Men stort sett har vi speidet forgjeves, og innimellom motløst tenkt at de har forlatt oss til fordel for mer åndelig berikende boforhold i tårnet ved Rygge kirke eller så. Men så, en dag i forrige uke, begynte ting å skje i kasseåpningen. Først så vi en diger vinge kave rundt der inne. Så dukket det opp et grått bustehode, som raskt forsvant igjen. Så kom det et ikke særlig bustete, men til gjengjeld meget stor-og skarpøyet voksent uglehode opp. Så forsvant det igjen, men vingen kom tilbake og så bustehodet og så vingen og så en diger uglemor som kjempet forgjeves for å holde seg på toppen av en stadig oppadpressende junioravdeling i bunnen av kassen. Nå forsto vi at det rett og slett har begynt å bli vel trangt og folksomt inne i kassen. Og nå ser vi støtt og stadig glimt av innvånerne, dessverre aldri så åpenlyst at det er mulig å få dem på skuddhold av et kamerafokus. Derfor må jeg gjøre som VG og sette inn et illustrasjonsbilde som ikke viser det som teksten handler om. Men denne uglefamilien skulle jeg unnet dere å ha sett nå, kjære blogglesere, for dette er spennende greier! Jeg lover å rapportere ved eventuelle endringer i tilstandsbildet.
Denne påsken har stått i uglens tegn her på Kuretoppen, etter at vi oppdaget at det sensasjonelt, etter 6 år som hus-okkupert av ekornparet Nøtte og Liten, hadde flyttet inn et kattuglepar i den nennsomt tilnekrede uglekassen. Det har blitt litt av en besettelse å skulle få øye på vår nye nabo. Ugleparet, på sin side, har tydeligvis ingen ønske om noen rendezvous med oss. Stort sett har vi måttet nøye oss med å stirre på kassen der den henger tilsynelatende tom og ubebodd, og dessuten lese alt vi kommer over om kattugler. Vi visste jo akkurat ingenting om denslags før vi nå har fått dem i vår umiddelbare nærhet, så det og har vært litt av en verden å sette seg inn i. Vi har forstått det slik at kattugla er en av de tidligste rugerne, med mulighet for egglegging allerede i februar. De er natttaktive, med et respektinngytende syn og ditto hørsel. Hunnen ligger på eggene, mens hannen jakter smågnagere som han kommer til henne med i tussmørket. Hunnen forlater bare reiret for kortere toalettbesøk og hvis hun blir forstyrret. På dagen ligger hun i kassen mens han sitter i toppen av et tre i nærheten. Vi har speidet og speidet og speidet uten noengang å få øye på ham. Men her i morges så vi at den 5-6 kråker samlet seg om å herje og bråke over et tre i nærheten av kassen, og vi har grunn til å tro at de hadde oppdaget uglehannen og forlystet seg med å mobbe den. Jeg mener vi skal ha noen poeng for tålmodighet i ugletilnærming. Hver kveld har vi benket oss til i vinduet som vender mot uglekassen og stirret i timevis i håp om å se ugleparet forlate eller komme til kassen. Ikke sjelden har vi hørt det ule i tretoppene, og et par ganger har vi sett en skygge av hunnen som forlater reiret akkurat idet det har blitt for mørkt til egentlig å se noe som helst. Bare to ganger har vi klart å se dem skikkelig, og det har vært med en lyskaster rettet mot kassen i bekmørket. Det er helt magisk – de flyr uten en lyd og er inne og ute på rappen. Stort sett er det intet nytt fra uglefronten, slik man ser på bildet nedenfor. ‘Jeg tror vi må reparere uglekassen i år’, sa Paco, ‘kom og se, det er en glippe mellom bunnen og veggen på den ene siden’. ‘Jaggu er det det’, sa jeg og vi gikk litt nærmere. Idet vi snudde for å gå kom det en diger fuggel kastende ut av kassen. Vi har hatt mistanke om at det var bebodd der fordi det er så mye ugletuting nattestid. Nå trenger vi ikke å lure lenger. The ugle has landed. Nå spørs det om vi kan få til en fredelig sameksistens mellom hobbygartnerens upredikerbare vandring overalt i hagen og uglenaboens behov for fri adgang til musejakt, ubestridt revir og etterhvert testbane for skjenende ugleunger på pilotbarneskole.
Så kom vi på at den uglekassen jo forlengst er annektert av ekornet Nøtte og hans fru Liten, som etter alt å dømme er kommet godt i gang med årets ekornproduksjon (se bilde ev ekteparet Nøtte nedenfor). Ikke bra! Det spørs om mekling vil fungere hvis såpass kontrære personligheter som ugle versus ekorn støter sammen i beinhard interessekonflikt. Nå satser vi alt på at fru Ugle etter visningsrunden vil komme til at kassen er plassert for tett på folk og at det kreves for mye oppussing etter tidligere leieboeres smakløse innredning og skittenfeldige levesett.
|
 |
||||
![IMG_4299[1]](https://i0.wp.com/trine.waaktaar.com/wp-content/uploads/2016/01/IMG_42991.jpg)
![IMG_4301[1]](https://i0.wp.com/trine.waaktaar.com/wp-content/uploads/2016/01/IMG_43011.jpg)
![IMG_4304[1]](https://i0.wp.com/trine.waaktaar.com/wp-content/uploads/2016/01/IMG_43041.jpg)
Det foregår mye i skogen omkring Kuretoppen for tiden. I natt våknet vi av ugletuting rett i nærheten. Først ble vi begeistret, for det kunne høre ut som om endelig en ugle hadde oppdaget uglekassen vår og brukte den som sjekketriks og egenreklame.