|
|||||
|
Det er som nevnt ikke plass til alt i drivhuset nå. Noen må ut. Idag var det to klokkeranker, et par tagetes og noen blomkarser som tapte i ‘flasketuten peker på’ og måtte flytte a Når først ille skal være vil jeg jo likevel at de utpælmede skal ha det best mulig. Lurer på hvor stor potte klokkerankene minimum må ha for å trives og vokse og gro. Det vil vel vise seg…
*Bubbly blue’ var fargen jeg fant til min nye hjemmesnekrede pergola. Jeg har merket meg, ikke helt uten undring, at ikke alle reagerer med udelt begeistring på denne nye fargeklatten i hagen. Men smaken er jo så forskjellig, og personlig er jeg kjempefornøyd og blir ‘bubbly glad’ av den! Så da jeg her i går fant en matchende krukke til salgs hos Dyhre gartneri, så måtte krukka bare hjem til pergolen sin, det vvr klart. Oppi krukka står en ny paraplybusk ‘Cotinus C ‘Royal Purple’. Den skal ikke stå der lenge, jeg har lovet den på øre og samvittighet å plante den i jord i god tid før tela kommer, men den tok seg så fint ut som kontrast til alt det bobleblå at den skal få stå der litt. Ellers fascinerer fortsatt klokkeranke-blomstene såpass at jeg legger ved et par bilder av disse også.
Det har vært knyttet betydelig spenning til hvorvidt klokkeranken jeg sådde og deretter plantet ved foten av sidene til min knæsje pergola ville rekke å både klatre til topps og blomstre før vintern tok den. Idag kan jeg konstatere at den rakk det. Selve blomsten kan se litt sliten ut der den henger fra pergolataket og titter ned, det er isåfall forståelig. På den annen side lurer jeg litt på hvorfor det har tatt så lang tid. Jeg mener, to måneder fra utplanting til blomstring er litt treigt hvis man skal bruke denne planten som klatrer på fasader og større installasjoner. Jeg har sett klokkeranker dekke hele husfronter og lange pergola-oppganger hos Anne i ‘Hagen vår’, så det er noen som får det til. Jeg mistenker at det er litt skrint jordsmonn for en atlet som denne der jeg har satt den. Uten mat og drikke, osv osv. Neste år skal jeg pøse på med mer vann og mer gjødsel der jeg planter klokkeranke. Det blir imidlertid ikke ved pergolaen. Der har jeg nemlig satt ned to håpefulle klatreroser. I år har de bare stått og fotet seg og gjort lite utav seg. Til este år forventer jeg store ting fra den fronten, og da skal det ikke stå en konkurrerende klokekranke der og ta motet fra klatrerosen! Jeg innser at det ikke er enhver forunt å føle åndeløs spenning knyttet til problemstillingen om klokkeranken min vil klare å favne hele pergolaen og i tillegg blomstre denne første sesongen. Selv går jeg imidlertid daglig innunder den sesong-nye pergolaen min og myser og gløtter og måler og venter. Det står ikke på klokkerankens innsats og motivasjon. Den gir alt, ingen tvil om det. Men nettene blir stadig lengre, nattetemperaturene lavere og vektvilkårene uslere for den tapre himmelstreberen der i vestbedet. Så langt har den med olympisk sportsånd og listig strategi prioritert lengdevekst og noe bredde nederst ved roten. Men dermed har det ikke blitt noe knoppskyting enda så vidt jeg kan se. Jeg på min side har ikke tenkt å gjøre som olympiatoppen som bruker alle midler på administrasjon. Nei, jeg kjører spartansk livsstil og satser på det som teller for å vinne gull: jeg skal vanne hjelpsomt og heie voldsomt!
Mens klatrerosene driver og roter seg møysommelig og selvbevisst ved foten av pergolaen, og hobbygartneren bare slanger seg i IKEA-senga innunder pergolataket, har klokkeranken satt inn en rå spurt i oppadstigende retning langs pergolasiden. Imponerende vekst, dette blir fine saker. Som man ser, har den også en avansert klamre-teknikk som gjør st den ikke lar seg vifte bort av litt vind på veien.
Det var Anne og Gro i vakre Hagen Vår som gjorde meg oppmerksom på klokkeranke. I år har jeg sådd den fra frø selv, og etter en litt sped begynnelse har flere av frøene blitt fine planter. Midlertidig utplassert til vekst langs trær hagen har jeg nå flyttet dem til pergolaen, som hele tiden har vært planen. Ingen impulshandling her i gården, nei! Nå er det bare opp til klokkerankene å vokse og gro. -Næmmen Trine, da! Det var den vantro reaksjonen til Anne og Gro i ‘Hagen vår’ da jeg ble tatt på fersken i å ikke kjenne til Klokkeranke i det hele tatt. Vel, det skal sies til min fordel at jeg gikk til umiddelbar handling da jeg forsto at det var oppdaget et formidabelt hull i min basiskunnskap på hagefronten. Nå er også jeg den lykkelige eier av en klokkeranke. Her ser man den, fit for fight og allerede krøllende med tærne i glede over ny potte og sneisent klatrestativ.Den er sammenplantet med en urimelig beskjeden klematis, som forhåpentligvis blir oppmuntret til vekst i nye høyder med en såvidt klatrevillig nabo. Alternativt blir klematisen helt utkonkurrert og utslått, men da går jeg over til plan B. Da flytter jeg klematisen til en litt mindre framskutt plass, der den kan få vokse i eget tempo uten å ha meg og en bråkjekk klokkeranke til å stresse seg opp. Klokkeranke heter Cobaea Scandens på latin. Her er mer om den: http://en.wikipedia.org/wiki/Cobaea_scandens
|
 |
||||
