|
|||||
|
I det gamle Julianadrivhuset er det plass, med bakkekontakt så planter kan stå med beina i moder jord. Så igår plantet vi to middelhavslandstrær der: fersken (‘Frost’) og aprikos (Nancy), begge skal vokse som espaljer. Vinranken Zilga virket veldig tilfreds med å få selskap. Spennende!  BAMA trenger ikke føle seg truet av produksjonen her på Kuretoppen verken på druefronten, blåbær eller tomat iår heller. Men dekorative er de jo.
Fortsatt ligner vindruene mine på kreklinger, og antall klaser kan telles på en hånd. Jeg kan jo, hvis jeg vil trøste meg selv, si at jeg har prioritert lengdevekst framfor avling. Det er bare tull, naturligvis. Dette er ingen gjennomtenkt strategi, jeg kan ingenting om vindruedyrking, og det har blitt som det har blitt. Men, ærlig talt, her burde det være mulig å lene seg noe på genetikken og hevde at en plante som er dyrket fram for nettopp det formål å klatre og gi vindruer, etter seks års beskyttet opphold i drivhus skulle kunne vise en grad av simultankapasitet og levere i rimelig monn av begge deler. Fram til nå er det tvert imot vært hobbygartnerens genetikk, med ovstore mengder energi, tålmodighet og optimisme bygget opp i Darwinistisk kamp mot naturkreftene og konjunkturenes herjinger gjennom utallige slektledd, ispedd en dæsj finsk sisu, som har vært mobilisert, innimellom til bristepunktet, for å komme nå dagens resultat. Nå er vi etter min mening over ei kneik, og heretter forventer jeg 100-fold og bare gode miner fra denne gjerrige og bortskjemte busken. |
 |
||||
,
