Hagesesongen 2017 er igang! Såvel pergola
som gartner er klare!
|
|||||
|
Jeg innser at det ikke er enhver forunt å føle åndeløs spenning knyttet til problemstillingen om klokkeranken min vil klare å favne hele pergolaen og i tillegg blomstre denne første sesongen. Selv går jeg imidlertid daglig innunder den sesong-nye pergolaen min og myser og gløtter og måler og venter. Det står ikke på klokkerankens innsats og motivasjon. Den gir alt, ingen tvil om det. Men nettene blir stadig lengre, nattetemperaturene lavere og vektvilkårene uslere for den tapre himmelstreberen der i vestbedet. Så langt har den med olympisk sportsånd og listig strategi prioritert lengdevekst og noe bredde nederst ved roten. Men dermed har det ikke blitt noe knoppskyting enda så vidt jeg kan se. Jeg på min side har ikke tenkt å gjøre som olympiatoppen som bruker alle midler på administrasjon. Nei, jeg kjører spartansk livsstil og satser på det som teller for å vinne gull: jeg skal vanne hjelpsomt og heie voldsomt!
Noe av vitsen med en pergola er, så vidt jeg har forstått, å skape vegetasjonsbasert solskjerming. Nå er dette med solskjerming vanligvis ikke noe påtrengende problem her i landet. Men akkurat i disse dager er vi utrolig nok velsignet med et sommervær som gjør at hobbygartneren, der hun utstyrt med nytraktet espressokaffe og siste nummer av Norsk Hagetidend har benket seg under sin nybygde pergola ligger og snuser på alle deilige dufter fra hagen, faktisk blir litt grillet. Så lenge nyplantede klatreroser eller klokkeranker tross titanske anstrengelser ikke har rukket å dekke pergolaen, må man ty til nødløsninger. Paraplyen funket ganske greit, den. Dermed var alt lagt til rette for at hobbygartneren kunne lese om de kule pergolaløsningene til proffene i hagebladet. Spørsmålet er nå om det er plass til en pergola til i hagen her på Kuretoppen, en i raffinert grå kebony? Etter alt oppstyret omkring sommerens pergolaprosjekt syns kanskje noen det nå har blitt litt påfallende stille om det hele. Det er mulig, men grunnen er isåfall at gartneren, når hun ikke vanner planter eller plukker og sylter bær, tilbringer sin tid i lat hvile nettopp under den berømte pergolaen. En gammel gjesteseng fra IKEA tjener som dagseng innunder pergolataket, og jeg kan forsikre leseren om at det er vidunderlig å ligge der og se på klatreplantene som gror og ikke minst kjenne luktene fra hele hagen, som nå er aldeles stinn av frydefull blomsterduft. Mens klatrerosene driver og roter seg møysommelig og selvbevisst ved foten av pergolaen, og hobbygartneren bare slanger seg i IKEA-senga innunder pergolataket, har klokkeranken satt inn en rå spurt i oppadstigende retning langs pergolasiden. Imponerende vekst, dette blir fine saker. Som man ser, har den også en avansert klamre-teknikk som gjør st den ikke lar seg vifte bort av litt vind på veien.
Det var Anne og Gro i vakre Hagen Vår som gjorde meg oppmerksom på klokkeranke. I år har jeg sådd den fra frø selv, og etter en litt sped begynnelse har flere av frøene blitt fine planter. Midlertidig utplassert til vekst langs trær hagen har jeg nå flyttet dem til pergolaen, som hele tiden har vært planen. Ingen impulshandling her i gården, nei! Nå er det bare opp til klokkerankene å vokse og gro. Vår hjemmesnekrede pergola ble i morges påført stolpesko (ikke tøfler) og plassert i det eneste bedet som har jordsmonn til det, nemlig vestbedet. Det skjedde som man forstår ikke helt etter planen og det er ingen grunn til å utmale detaljene i den siste delen av prosjektet. I stedet går jeg rett på og konstaterer at jeg er kjempefornøyd med resultatet! Plassen der den nå står er også helt utmerket fordi det er dårlig, tørr og sandete jord der, tildels overtatt av markjordbær som kan være veldig imperialistisk i vekstformen, og dette har således blitt en mye bedre utnyttelse av stedet enn det rotete bedet som har vært der til nå. Nå gjelder det bare å omplante de plantene som sto i veien for byggverket, kanskje finne en fin benk eller en seng å erstatte dem med, så er det mission completed!
Jeg har idag gjennomgått en martrende prosess med valg av plasseringssted for den hjemmesnekrede pergolaen vår. Diverse prøveplasseringer viste at dette er blitt et stort, fargerikt og således noe krevende byggverk rent plasseringsmessig. Dermed var det endel av de opprinnelige plasseringsstedene som borfalt fordi pergolaen ble for dominerende. For å si det mildt. Nå har jeg bestemt meg for å sette den vis a vis plommetreet og inngangspartiet til drivhuset, under noen digre furuer som med pergolaen som nabo faktisk virker mindre ruvende enn tidligere. Og slik at det blir et innrammet tun i midten der. Man kan kanskje si at noe av vitsen med en pergola, nemlig å lage skygge mot sol, bortfaller når hele greia plasseres i skyggen av svære trekroner, men skitt au. Etter å ha nærmest plombert pergolahjørnene med diverse jern og diiigre skruer reiste vi grunnstrukturen opp sånn i nærheten av der det skal stå. Nå venter vi bare på at det skal komme til oss hvordan vi skal jordforankre det hele. Vi går litt og pirker og stikker i jorda og sjekker forholdene og gruer oss til denne operasjonen. Det er ganske klart at doningen er for høy, så her må det også kappes. Det blir sikkert enkelt…. Jeg var uansett strålende fornøyd med resultatet. Det er imidlertid av sine egne man skal ha det. Ved en visitt fra nærmeste slekt i ettermiddag ble det festlig nok ytret engstelse for at pergolaen fra lufta skulle kunne forveksles med en landingsmarkør for flytrafikk. Det ble foreslått varsling av pergolamonteringen til Rygge flyplass’s militære del for å forhindre at vi kunne komme til å skape forvirring for både forsvarets F16-overflyvninger og Sea King-helikoptertjenesten. Som sagt, veldig festlig.
I forståelse med ektemannen, som klart har markert at han ikke er interessert i å bære den snart ferdige pergolaen omkring i hagen for å finne den perfekte plasseringen for byggverket, har jeg idag vært rundt og prøvesatt en av sidemodulene på de aktuelle stedene for å få et inntrykk av hvordan det ville ta seg ut. Det er lov å komme med meninger om dette, før jeg røper hva konklusjonen ble!  Ved steinbenken?  Bak Manneken Pis i det japanske vannspeilet?  Ved enden av det japanske vannspeilet?  Ved steinmuren?  Nedenfor drivhuset?  På tunet vis a vis plommetreet?  I vestbedet?  Tålmodig montør venter på beskjed om hvor skapet skal stå Etter en hviledag igår, der jeg forgjeves ventet på at malingen skulle tørke (sånn går det altså når man med fullt overlegg legger oljemaling på utørket impregnert trevirke), gikk pergolaprosjektets fase 3 av stabelen idag (fase 1 kan du lese om her, fase 2 a) finner du her, Fase 2 b) kan du se her). Man sløver ikke bort ferien her på Kuretoppen. Utstyrt med plantegning (bilde 1 nedenfor) hastig skissert opp over cappucchinoen på terrassen og deretter bokstavelig talt tatt av vinden (bilde 2 nedenfor) samt en moderat interessert, men meget lojal og handy ektemann (bilde 3), ble selve bærekonstruksjonen til pergolaen kappet og montert (bilde 4). Diskusjonen går nå hett mellom Bestiller og Utfører (vi kjører naturligvis New Public Management her) om hvordan de tre hovedmodulene videre skal sammenstilles. Og hvordan stabilisere konstruksjonen? Skal vi bruke skråstilte støttebjelker av tre, eller et uttall metalldingser av typen hjørnejern, hva blir penest, hva blir sikrest, hva blir best? Og ikke minst; hva er raskest? Jeg mener, må vi vente en hel søndag på at mandag skal komme bare for å få kjøpt vinkeljern når man kan lage en shortcut av kapptre som gjør samme nytten? Jeg kan opplyse at Utfører vant akkurat denne kampen, så i morgen blir det Byggmakker og innkjøp av vinkeljern og andre dingser. Et annet viktig spørsmål kom også opp i ordskiftet, kanskje litt i seneste laget, vil noen si: hvor skal pergolaen stå? Jeg har allerede 4 ulike alternativer, som det er umulig å avgjøre endelig før jeg har sett det. Handymannen påpekte at hele greia kommer til å veie MASSE når den er ferdig. Han la til at det ihvertfall ikke er han som skal drasse rundt på den turkise, uhåndterlige doningen på en kupert tomt mens hobbylandskapsarkitekten fornemmer seg fram til hvor det blir stiligst. Spørsmålet om plassering har forøvrig ikke bare estetiske implikasjoner, det kom opp nå fordi det har konsekvenser for siste fase, nemlig hvordan pergolaen skal forankres til Moder Jord. Dette er en skikkelig nøtt. Her på Kuretoppen er det litt jord og mye berg. Hadde det vært omvendt, hadde mye vært enklere. Men det er det ikke, og da er jordanker (krever ca. 60 cm jordsmonn) uaktuelt, og stolpesko med sementering i fjell (krever helst enten jordsmonn eller åpent berg) kinkig og sølete. Jeg vet ikke hva vi ender opp med, bortsett fra at det ikke blir uten kraftige meningsutvekslinger og ekteskapelige påkjenninger. Saken vil bli oppdatert.  Bilde 1: Plantegning  Bilde 2: Plantegningen tatt av vinden  Bilde 3: Moderat interessert, men lojal og meget handy ektemann  Bilde 4: Sidemodulene på pergolaen ferdig montert. |
 |
||||
