Antall besøkende

2585228

Visnesyke Nelly Moser var ikke Nelly, og er ikke død!

Her kommer i en og samme post en gladmelding og et dementi:

I en tidligere post her på hagebloggen fortalte jeg om hvordan jeg på forsommeren måtte klippe ned til rota og gi opp min klematis Nelly Moser etter at den akutt  og uten noe forvarsel visnet og døde midt i oppklatringsfasen for sesongen. 

Nå viser det seg at det å amputere den totalt var det som skulle til – nå har den til min store glede vokst seg opp igjen til full prakt. Da ser jeg også at dette ikke er a Nelly, men en annen vakker klematistype. Husker da ikke hvilken, kanskje noen med mer klematiskompetanse kan hjelpe meg?  Uansett, her er’n, visnefrisk og blid!

Visnesyke på klematis ‘Nelly Moser’

I fjor døde plutselig min vakre Nelly Moser-klematis midt i sin fineste blomstring. Jeg skjønte ingenting av hva som skjedde, men sørget dypt og håpet på bedre lykke sesongen 2017. Nå Iår startet a Nelly med fin opptur og konkurrerte en stund med naboklateeren wisteria i å vise lovende takter. Så, i dag, så jeg at det gikk mot reprise på fjorårets misere: klematisen hang plutselig rett ned tross både vann og sol og lys og gjødsel.

Google ble konsultert, og diagnosen er utvetydig: Nelly har fått visnesyke. Stygt navn på utrivelig sykdom. Den har trolig med sopp eller virus å gjøre, men vil uansett før til at klematisen visner av mangel på vanntilførsel fra stilken. Her er litt mer om lidelsen. Medisin: klipp helt ned og håp på bedre lykke neste sesong. Eller bytt plante og sett den nye dypere i jorda. Jeg valgte første alternativ. Nedenfor ser man fru Moser rett før det kirurgiske inngrepet. Trist.

Wisteria blomstrer første gang 4 år etter planting

Noen er treige. Blåregnen jeg kjøpte for 4 år siden har for første gang vist tegn til å satse på blomstring. Det er store knoppskudd som man ser, men jeg venter med feiringen til keg faktisk ser den blomstre. Men DA blir det fest, for dette er en av de vakreste klatrerne.

Fortsatt litt pasjon igjen i pasjonsblomsten

Det var først gang i år at jeg har hatt pasjonsblomst som krukke-klatreplante i vestveggen. Med frodig bladverk, ivrig klarting og flotte blomster frister dette absolutt til gjentakelse neste sesong.

Siste: Det lønner seg å hagesurfe litt hist og pist innimellom. Nå leste jeg meg fram til at det skal være mulig å overvintre pasjonsblomst. Rett og slett klippe den ned til ca 30 cm, gjerne plante den over i en mindre potte og sette den kjølig til det blir bedre tider utendørs. Det skal jeg jaggumeg forsøke meg på, jeg også. Hittil er det kun georginer jeg har klart å vekke på nytt, men litt om litt skal jeg vel lære å torneroselagre andre sorter også.
img_8591

Ikke-blomstrende wisteria konsoliderer posisjonen i sørveggen

Tre år etter planting har blåregnen fortsatt ikke vist tegn til å blomstre. Heller ikke denne sesongen ble det noe av. Men jeg oppdaget at den drev og ekspanderte da den nærmeste klarteren, en Nelly Moser klematis, holdt på å kveles. Se på denne stammen som blåregnen har slanget langt inne på klematisens område. Det er lovende for neste års wisteriablomstring.
img_8121

Matchende krukke til min knæsje pergola

*Bubbly blue’ var fargen jeg fant til min nye hjemmesnekrede pergola. Jeg har merket meg, ikke helt uten undring, at ikke alle reagerer med udelt begeistring på denne nye fargeklatten i hagen. Men smaken er jo så forskjellig, og personlig er jeg kjempefornøyd og blir ‘bubbly glad’ av den! Så da jeg her i går fant en matchende krukke til salgs hos Dyhre gartneri, så måtte krukka bare hjem til pergolen sin, det vvr klart.

Oppi  krukka står en ny paraplybusk ‘Cotinus C ‘Royal Purple’. Den skal ikke stå der lenge, jeg har lovet den på øre og samvittighet å plante den i jord i god tid før tela kommer, men den tok seg så fint ut som kontrast til alt det bobleblå at den skal få stå der litt. Ellers fascinerer fortsatt klokkeranke-blomstene såpass at jeg legger ved et par bilder av disse også.

img_8090 img_8085 img_8080 img_8078

Klokkeranken rakk det!

Det har vært knyttet betydelig spenning til hvorvidt klokkeranken jeg sådde og deretter plantet ved foten av sidene til min knæsje pergola ville rekke å både klatre til topps og blomstre før vintern tok den. Idag kan jeg konstatere at den rakk det. Selve blomsten kan se litt sliten ut der den henger fra pergolataket og titter ned, det er isåfall forståelig. På den annen side lurer jeg litt på hvorfor det har tatt så lang tid. Jeg mener, to måneder fra utplanting til blomstring er litt treigt hvis man skal bruke denne planten som klatrer på fasader og større installasjoner. Jeg har sett klokkeranker dekke hele husfronter og lange pergola-oppganger hos Anne i ‘Hagen vår’, så det er noen som får det til. Jeg mistenker at det er litt skrint jordsmonn for en atlet som denne der jeg har satt den. Uten mat og drikke, osv osv. Neste år skal jeg pøse på med mer vann og mer gjødsel der jeg planter klokkeranke. Det blir imidlertid ikke ved pergolaen. Der har jeg nemlig satt ned to håpefulle klatreroser. I år har de bare stått og fotet seg og gjort lite utav seg. Til este år forventer jeg store ting fra den fronten, og da skal det ikke stå en konkurrerende klokekranke der og ta motet fra klatrerosen!
img_7996
img_8003

Med erteblomster fungerer endelig snittblomstbedet etter intensjonen

Ideen om et snittblomstbed var knakende god, syns jeg. Ifjor var første sesongen jeg testet konseptet. Til min overraskelse fungerte det ikke så bra som opprinnelig tenkt. Noe av problemet var at jeg ikke hadde hjerte til å snitte de blomstene som sto plantet der. De var så fine der de sto. Hovedproblemet var imidlertid at dårlig research på forhånd gjorde at de plantene jeg hadde i bedet ikke egnet seg til snitt. De blomstret, og så døde de. Ikke noe remontering, ikke noe fornying. Dermed ble bedet styggere og styggere, og jeg ble mer og mer oppgitt.

I år har jeg satset primært på erteblomster, blomkarse og sommergeorginer i dette bedet. I bakkant har jeg satt rosekattost og nicotinia. Fine de og, så dette funker bedre. I tillegg kommer de selvsådde ringblomstene som har frødd seg etter blomstringen i fjor.
Men når først erteblomstene kommer i blomst er det ikke ende på det, bare man sørger for å klippe blomstene før de belger seg. Da har man nydelige blomster med skjønn duft i krukker og vaser innendørs og over alt i lang tid. Selve bedet begynner nå å bli passe utflytende og kaotisk, som man ser av nederste bilde. Men man kan ikke forlange alt heller. I år vil jeg karakterisere snittblomstbedet mitt som ganske vellykket, faktisk. Når snøen kommer skal jeg sette meg ned og finne ut mer om hvilke planter som egner seg der for sesongen 2017.

img_8015

img_7967img_7968img_7969img_7970img_7971

img_7966

Pergola-triller: Rekker klokkeranken å blomstre før vintern kommer?

Jeg innser at det ikke er enhver forunt å føle åndeløs spenning knyttet til problemstillingen om klokkeranken min vil klare å favne hele pergolaen og i tillegg blomstre denne første sesongen. Selv går jeg imidlertid daglig innunder den sesong-nye pergolaen min og myser og gløtter og måler og venter.

Det står ikke på klokkerankens innsats og motivasjon. Den gir alt, ingen tvil om det. Men nettene blir stadig lengre, nattetemperaturene lavere og vektvilkårene uslere for den tapre himmelstreberen der i vestbedet. Så langt har den med olympisk sportsånd og listig strategi prioritert lengdevekst og noe bredde nederst ved roten. Men dermed har det ikke blitt noe knoppskyting enda så vidt jeg kan se. Jeg på min side har ikke tenkt å gjøre som olympiatoppen som bruker alle midler på administrasjon. Nei, jeg kjører spartansk livsstil og satser på det som teller for å vinne gull: jeg skal vanne hjelpsomt og heie voldsomt!

IMG_7786
IMG_7787

Motvillig bougainvillea blomstrer tross alt

Det er ikke lett å være bougainvillea i Norge. Alt er helt feil,fra jordsmonnet til temperaturen, til vanningen, til lysforholdene, til årstidene i det store og hele. Bougainvillea har aldri vært av det polare slaget, og har – ihvertfall å dømme etter mitt eksemplar av arten, kjøpt i fjor – heller ingen planer om å bli det. Så skal en norsk hobbygartner ha håp om å få noe futt i sin motvillige importerte middelhavsklatrer, så må hun enten la den stå pent og varmt i stua hele året, eller være superheldig med både sommeren og plasseringen i solveggen, og sette den til hvile innendørs hele vinteren uten å stille forventninger til den av noe slag. Dette har i mitt tilfelle faktisk klaffet denne sesongen, og her har man skjønnheten i fri dressur i tidlig høstsol. Pen!
IMG_7693 IMG_7694 IMG_7695
IMG_7696