Gresskar er nytt av året her på Kuretoppen. Tidligere har jeg fått tak i store vakre gresskar fra en hageekvilibrist borti hogget her, og det har resultert i bøttevis av glass med herlige syltede gresskar som vi har momset på hele vinteren. Nå har jeg bestemt meg for å prøve selv, og fikk tak i en flott plante fra et nærliggende hagesenter. Den satte jeg rett i komposthaugen, og den takket for hjelpen og vokste som bare julig (les og lær, vitis Zilga, min late drivhusvinranke!). Så kom det en blomst, som umiddelbart ble spist av fete skogsnegler. Tre påfølgende blomster møtte samme skjebne med stadig fetere snegler, og med meg som fortvilet vitne. Erfaringsmessig er jeg best når jeg er desperat, og igår slo jeg til og la en seng av doble lag med hønsenetting under den femte og sikkert siste blomsten (det er vel tross alt grenser for hva en enkelt gresskarplante gidder å produsere til ingen nytte). Så får vi se hvilke mottrekk de sleipe matvrakene har til denne hinderløypa.
Siste: en inspeksjonsrunde nettopp avslørte ikke mindre enn 3 brunsnegler i hailignende sirkler omkring gresskarplanten (se i bakgrunnen, bilde nederst). Enn så lenge hadde de ikke rukket helt fram, så jeg klippet dem i to med liv og lyst. En svakhet i nettingsengen ble også oppdaget og rettet opp. Jeg lever fortsatt i håpet om at dette skal hjelpe, men har for sikkerhets skyld forsterket vaktholdet med å alarmere min våkne og intenst snegleaversive ektemann om situasjonen vi har i komposthaugen. Jeg lover å komme med løpende oppdateringer.
Legg igjen en kommentar