Gressplen: alltid masse tørre partier, en ring med sopp som alltid kommer når jeg ikke ønsker det, masse ruglete røtter og kongler fra omkringliggende furutrær som lager gremmelse for den flittige manuelle gressklipper.
St.Paulia: står og dør dramatisk og redningsløst i vinduskarmen hver sommer. Nå har jeg kastet dem utendørs, det er det vel også liten hjelp i.
Giftig, men tror du ikke det er noe som går og eter på denne barlinden her likevel? Tredje år på rad den ser sånn ut. Håpløst.
Lewisia: selvdyrket fra frø, og jeg trodde jeg hadde dreisen på det. Så står de der og vansmekter tross riktig plassering og mye omsorg. Hva skal en stakkars hobbygartner gjøre her? Rådyr har allerede tilbudt seg å gnafse dem i seg, men det er for gæli.
‘Ettårige slyngplanter’ sto det på pakken. ‘Sukkerert’, sier planten.
Lobelia. Alle får til den.
Not me!
Blomkarse! Alle barns første møte med gartneren i seg. Hos meg passerer spireprosenten knapt 20. At det går an!
Pallekarm. Bra greier, men hva i all verden skal man plante der? Kaos planter jeg der.
Gresskar. Tre planter sådd fra frø, og satt i drivhuset, varmt og vått og med gjødsel. Så gir de en innigranskauen mye bladverk og blomster, men den eneste frukten skrumper inn og visnet idag.
Legg igjen en kommentar