|
|||||
Sist vår hadde jeg et svare styr med å vårrydde i staudebedene mine. Høsten før hadde jeg respektfullt latt staudene få stå og visne på rot helt til snøen kom – angivelig for å la all energi synke ned i røttene, det var sannsynligvis tanken – hvis jeg hadde noen. Alternativt var det bare latskap, skulle ikke forundre meg, husker ikke helt hva som foregikk i hobbygartnerhodet dengang, men uansett. Vårsjauingen ble et sant mareritt med å skulle skilne mellom alle halvråtne blader og stilker som skulle vekk inniblant små spirer og knopper og alt som var på opptur. Arbeidet tok en evighet, og jeg var forbannet. I irritasjonen over egen mangel på framsynthet inngikk jeg der og da en avtale med meg selv om at til høsten skulle det joggumeg renses og rakes, det var helt sikkert. Jeg er ordholden, det skal ingen nekte for. Men også litt lat når det gjelder omfattende fysiske anstrengelser, det innrømmer jeg også. Så hvordan klipper man ned visne stauder mest effektiv med minst mulig slit? Man bruker naturligvis sin bensinsdrevne kantklipper. Jeg er blitt litt mer venner med den etterhvert som jeg har lært meg hvordan den startes, og hvordan den trådmates. Så idag vrooooooomet jeg opp det helvetes bråkebeistet av en rotormaskin, og i reneste grøsserfilm-stil meiet jeg ned hele staudebefolkningen på Kuretoppen på under ett kvarter. Rakingen etterpå tok flere timer, men nå er det mer orden i bedene enn i manns minne. Hvorvidt staudene har fått traumer og sjokk gjenstår å se, dukker de opp igjen til våren eller er all tillit brutt for alltid? Jeg er imidlertid i øyeblikket meget tilfreds med min rambovariant av høstrydding, så da så. På en sykkeltur i nærområdet i morges så vi noe morsomt: På et jorde satt det en diger ring av ender og gjess og andre vadefugler. Småkvakkende, småspisende og interessert som et disiplinert teaterpublikum betraktet de i miden av sirkelen et stort fugleskremsel av den moderne typen der en slags ørneformet drage er festet på en lang stang i vinden og freser omkring med aggressive bevegelser. Snakk om paradoksal effekt på en antatt fugleavstøtende installasjon!!! Dessverre for oss alle som elsker sommeren kan jeg nevne at de samme vadefuglene i to dager nå er observert flyvende i forsøksvise V-formasjoner, tydelige prøveflyvninger før høsttrekkene sørover. Jeg måtte først le da jeg oppdaget dette kameraet, av min kanonfotograferende ektemann plassert 10 millimeter foran plommetreet, åpenbart med null utsikt og perspektiv, og til alt overmål med blitzen ladet midt på dagen. Med erfaring fra iPhone-kameraets ofte grøtaktige bomskudd spurte jeg meg selv: Hvordan kunne dette bli noe som helst? Så skjønte jeg poenget: her pågikk avansert macrofotografering! Entusiastisk og engasjert og i fravær av kameramannen himself unnet jeg meg en snartitt inn i kameralinsa. Hobbygartnerhjertet sank ned i de jorskitne og småhullede gummistøvlene. Midt i linsefokus sloss 500 plommetre-lus om plassen på plommetrebladets feteste punkt. Det er da som bare f..! Det er vi som betaler for dette stedet! Vi har papirer på at vi eier det! Da vil jeg være med på å bestemme hvem som skal få være her og ete seg sprekkmette! Jeg må forresten også ta en prat med ektemannen. Jeg mener, oppdager man 500 lus på 1/2 kvadratmillimeter plommetreblad er ikke det første du gjør å montere opp kameraet og knipse og sikte og hygge deg. Da skal du løpe og kjøpe lusekverk! Etter et par dager med null aktivitet i uglekassen, ikledde Paco seg fullt verneutstyr og tittet inni. Kassen var tom, det mistenkte vi jo allerede. Men det var heller ingen rester av egg. Tydelige blodspor på veggen i innerste hjørne martrer oss nå med følgende spørsmål: er ungene tatt av mår, eller har dette hele tiden bare vært et slags stabbur der kattugla har foretatt nødvendig parteringing og oppbevaring av selvskutt mus, vånd og annet snadder? |