-Ta blader av St.Paulia og sett dem i jord og la dem rote seg, står det så enkelt på internett. – Niks, meldes det herved fra Kuretoppen.
|
|||||
|
I løpet av to år hadde jeg dyrket opp et par skikkelig schwæææære St.Pauliaer. De kom fra en forlatt hylle på Coop der jeg forbarmet meg over dem og brakte dem i hus. Så køla jeg på med omsorg og kompetanse (typisk nok i forholdstall 10:1), og de kvitterte med å vokse som bare juling. Så leste jeg meg til at de burde få ny jord, og jeg ompottet dem så de fikk romslige kår og mye ny gjødning. Det var dessverre starten på nedturen. Ikke vet jeg hva som var galt, men den første syknet hen og døde etter bare kort tid. Den andre bet seg fast til livet i nesten ett år til, men noe særlig å se til var den etterhvert ikke. Idag trakk jeg konklusjonen som lenge hadde hengt i lufta: dette var ikke noe mer å samle på. Her er de sørgelige rester av mitt tidligere så storslagne St.Pauliaimperium. Av jord er du kommet, til kompost skal du bli.
Artig plante, med fine hvite blomster når den er i humør til slikt. Nylig ompottet og dermed med mer armslag for rotystemet takker Staintpauliaen med å kanllblomstre nå i julestria. Veldig trivelig.
I tomrommet etter de forbaskede asaleaene kjøpte jeg inn flere fine småplanter, bla. en kjempesøt Saintpaulia som står i kjøkkenvinduet. Her er link til mer om den: Saintpaulia |
 |
||||
