|
|||||
Det er tankevekkende, nesten betenkelig, hvordan noen planter synes å få nytt mot når man behandler dem dårlig. Her forleden gikk jeg steinhardt til verks med saksen på petuniaene mine. Alle skudd ble kappet nesten helt ned, det så dramatisk ut da jeg var ferdig, avkappede blader og stikler fløt, det sto bare stumpene igjen, og jeg fryktet det verste. Fem dager senere var det likevel kommet tette, fine små skudd rett ved siden av alle sårkanter. Det er nesten så man ikke fortjener å være så heldig, så brutal som man av og til er som hobbygartner. På frøpakken het det ‘Petunia Gloriosa Mix’. Mix & mix… Det er aller flest av de tofargede røde/hvite. Jeg liker ærlig talt de med blålilla skjær bedre. Neste år holder jeg meg til ‘Double Cascade Mix’, de har etter min erfaring finere farger. Men spireevnen på Gloriosa-frøene var det ikke noe å utsette på, det er definitivt flest av dem som har klart seg i vår. Petunia, salvie og nicotinia, samt Krepsemors blodbeger, er vel de spirene jeg har hatt mest hell med så langt i år. De du ser på bildene her ble forskriftsmessig ompottet idag, og samtidig fikk de seg en velfortjent dose med frisk luft og ekte dagslys. Det var nok en lettelse. Det er åpenbart på alle spirene mine at de begynner å bli lei av tilværelsen i spireboden. Den siste kosmos døde idag, og en rekke av zinniaene er igjen ut til å gi opp livslysten der inne. Men disse er så sensitive at jeg ikke for mitt bare liv tør frakte dem noe sted. De får stå til de har bestemt seg for om de vil gå for en sommer eller ikke. Mitt inntrykk er at ingen spirer trives særlig godt i såjord over tid. De blir fort bleke, anemiske og mistrøstige. Tiltross for at det fortsatt var god plass i den lille potten denne petuniaen ble sådd i, ompottet jeg den igår til blomsterjord ispedd jordforbedrende perlitt. I løpet ett døgn hadde planten vokst til ca dobbel størrelse. Snakker om rask respons! |