Nå, første adventshelg i 2022, har hagen definitivt gått til ro. Det eneste som er av blomstrende botanikk på Kuretoppen nå er sånt som jeg kjøper i butikken til egen muntrasjon, se bilde. Det regner og er surt som bare juling. Men fra horisontalen foran peisen begynner hodet å sikte seg inn på neste hagesesong. Da er ikke livet så verst! Først noen punktvise erfaringer fra inneværende sesong:
Ikke, gjentar: IKKE, så frø bare EN type og farge petunia til krukkeplante på terrassen. Det blir kjedelig!
Sommer-eng funker ikke som erstatning for plen på Kuretoppen. Hobbygartneren er for utålmodig til å vente til det går fra å være lurvete til å bli fint.
Det er grenser for hvor mye tomatplanter man skal ha, særlig når man ikke tar seg tid til å google smakfulle sorter. Gule søte cherrytomater er bra, resten kan kjøpes på matbutikken.
Husk å så gresskar-frø og pryderter tidlig nok, så de rekker å bli store.
Gresskarplanter egner seg ikke som pynteplante på terrassen, bladene blir alt for stygge.
Nicotinia er fine til sammenplanting i krukker.
Ikke plant noe der du ikke gidder eller ikke rekker fram med vanning. Det blir ikke noe av uansett.
Få inn en rutine på bruk av kompostjorda som måkes ut av varmkompostbingen. Den blir ikke til nytte hvis du legger den til side og så glemmer at du har den.
Husk å luke minst to ganger på forsiden av huset om våren. Skvallerkålen er imperialistisk og må demotiveres konsekvent.
Ikke bruk pallekarmene som reste-skuffer. Det blir bare kaos. Legg en skikkelig plan og følg den opp.
Husk å plukke solbær og rips og legg dem i fryseren før ektemannen tar dem! Disse bærene er herlige i smuldrepai med iskrem utover høsten.
Hold et kvasst øye med ektemannen, og naboens sønn (Fredrik, jeg ser deg!), når fersken- og aprikosene nærmer seg modne, om du overhodet vil ha en smak av årets avling. Det samme gjelder til en viss grad også plommene og eplene.
Kjempeverbena og Flittiglise spirer best under kjølige forhold. De er fine, så ikke gi opp selv om de er treige i avtrekkeren.
Husk å dele hostaene om våren og spre dem utover, gjerne også i retning skogen, de er flotte.
Ikke glem skoghage-prosjektet, der er det mye bra å gjøre hvis sommeren blir litt mindre tørr enn 2022.
På første bilde ser man en som satser på hellet – og heldigvis gikk det bra.
På bildet nedenfor ser man noe vi fant på stien inni skogen her. Ekornet var ikke å se. Vi orker ikke tenke videre på hvordan ekorn og hale var blitt atskilt, men her har Nøtte Liten IKKE hatt hellet med seg.
Ja, da må jeg bare rapportere at jeg har gått i den mest klassiske hagefella i verden: tråkka på jordgrevet som lå på bakken med smørsida opp, slik at grevskaftet smalt meg rett i snyteskaftet. Eller nesegrevet, om du vil. Like festlig uansett.
Det kan bekreftes at de fysiske lover gjelder også på dette feltet. Et metallobjekt i vinkel som tråkkes ned, får en oppdrift på motsatt side. Farten på oppdriften er lik styrken på nedtråkket. Tilsvarende er graden av sjokk hos den rammede klodrik omvendt proporsjonal med graden av forsett i hendelsesforløpet.
Trefelling er ikke for pyser. På Kuretoppen er vi ikke pyser. Før lunsj idag gjøv vi på en diger furu som har i alle år har laget uheldig skygge for drivhuset, og ellers ikke vært til hverken gagn eller pryd. Idet treet begynte å falle skjønte vi imidlertid at fallvinkelen kanskje var i litt dristigste laget. Mitt vidunderlige japanske vannspeil, som intetanende lå der midt i skuddhold og nøt sin Tornerosesøvn, var på ett sekund vandret over til de evige vannspeil-marker. I beskjemmet hast, og innimellom smadrede betongkummer, grov vi fram en hardt kvestet japansk lønn og en bambus. Begge plantet der sist sommer og såvidt akklimatisert – det spørs om disse to tilgir oss. Drivhuset, derimot, var strålende fornøyd med forandringen.
En inspeksjonsrunde i hagen i ettermiddag ga meg tanker om at jeg kanskje var litt kjapp under nedsettingen av planteløker i høst. De skal jo ikke såes, løker trenger vanligvis litt jordpåkastelse for å trives med situasjonen. Her ser man to tapre perleblomstløker som prøver å rette på fadesen ved utstrakt rotutvikling, mens en gladiolløk (som jeg, stakkar, skulle ha ventet med å plante til våren kom) har gitt opp og vandret til de evige gladiolmarker.
Jeg har nylig i en tidligere post tillatt meg en litt temperamentsfull utladning over en slangetralle som ikke funker som lovet. Idag skrur jeg opp frustrasjonsnivået et godt hakk, og med god grunn. Denne gangen gjelder det den komplett ubrukelige bensindrevne kantklipperen jeg kjøpte på Jula her om dagen. Det skal sies at bensindrevet ble valgt for å unngå den stadige irritasjonen over den tidligere elektriske løsningen som innebærer at ledningen ikke rekker langt nok, ledningen river i stykker planter og man uvegerlig til slutt klipper over egen strømledning og ballet er over. Bensindrevet viste seg til min forskrekkelse å funke enda dårligere. Her er en liste over hva som ikke er som det bør:
Det er en tjukk og uforståelig bruksanvisning
Trådsnella mater ikke, slik at hver gang man er borti et tre eller et stolbein og tråden ryker må man stoppe maskinen og på komplisert og uhåndterlig vis trekke ut tråd i to retninger. Dette skjer omtrent hvert tredje minutt. Å fikse tråden tar omtrent 10 minutter hver gang. Eller mer. Når man har klippet en stund er snella varm og man brenner seg.
Selgeren på Jula overtalte meg til å kjøpe med en dyr og tung universalsnelle i tillegg, en som så viser seg å ikke passe til den innkjøpte maskinen.
Det er tungt å starte maskinen med den elendige opptrekk-snora
Det er umulig å finne en god måte å holde maskinen på når man skal trekkstarte den, så det hele glir over i klønete og etterhvert mareritttaktige gymnastiske øvelser i ugressåkern
Teleskop-prinsippet på stangen ned mot klippeenheten løsner hele tiden
Beskyttelsesplaten nederst på på klipperen som skal sikre at man ikke blir sprutet ned av gress og dessuten ikke klipper egne tær, er festet i en enslig liten mutter som løsner hele tiden.
Klipperen bråker som ville helvete, så uten hørselvern kan man regne med varige hærselssvekkelse. Stakkars naboer som må lide seg gjennom både maskinduren og hobbygartnerens stadig mer høylydte og innette bannskap. At treskverket er gitt det florlette navnet Colibri !!!! er et hån mot kjøperens intelligens og i seg selv grunnlag for anmeldelse til Forbrukerombudet.
Det er behov for særlig oppbevaring av to kanner spesialavfall: bensin og olje. Hvorfor kommer ikke disse ferdigblandet? Hvorfor er det forskjell på 2-takter og 4-takter på en sånn liten dustemotor?
Det følger ikke med blandekar for bensin/olje (der mengden olje blir så liten at det er helt latterlig å begynne å måle det opp på kjøkkenbenken), så alt blir på øyemål. Dermed er ‘brukerfeil’ uunngåelig
Det følger ikke med trakt til å helle bensin og olje, så sølet er garantert. Har man ikke på forhånd gått opp i ‘spontaneous combustion’ av ren irritasjon, er det bare å vente på at brennstoffsølet får godgjort seg, så er heksebålet tent
Maskinen kostet bortimot 1500 kroner så vidt jeg husker. Det er dyrt for et verktøy som slutter å virke etter to gangers bruk og som i mellomtiden har påført deg en serie ulike helserisiki. Kvitteringen er selvfølgelig forlagt.
Nå vurderer jeg å kaste kantklipperen før den gjør alvorlig skade på meg. Kanskje tiden nå er inne for å kjøpe meg ei geit.
Jeg grøsser ørlittegratt hver gang jeg i forbifarten treffer på en orm i hagen, en som sikkert kommer hjem til middag og grøssende forteller for familien at trur du ikke jeg nesten snubla over en tobeining her i forbifarten i morges!
Likevel er det hageslangen som volder meg mest gremmelse sånn i det daglige. Hvordan er det mulig å konstruere en slangetralle med så latterlig høyt tyngdepunkt at den MÅÅÅÅÅ velte hver gang jeg nøkker i den og dermed er så inn i granskauen uegnet som slangetralle? Og hvordan er det LOV å selge hageslanger som kronisk slår krøll på seg og dermed ikke gjør det eneste de liksom er der for, nemlig å frakte vann!!?!?!?
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)