Hagen på Kuretoppen

Nå, første adventshelg i 2022, har hagen definitivt gått til ro. Det eneste som er av blomstrende botanikk på Kuretoppen nå er sånt som jeg kjøper i butikken til egen muntrasjon, se bilde. Det regner og er surt som bare juling. Men fra horisontalen foran peisen begynner hodet å sikte seg inn på neste hagesesong. Da er ikke livet så verst! Først noen punktvise erfaringer fra inneværende sesong:

• Ikke, gjentar: IKKE, så frø bare EN type og farge petunia til krukkeplante på terrassen. Det blir kjedelig!
• Sommer-eng funker ikke som erstatning for plen på Kuretoppen. Hobbygartneren er for utålmodig til å vente til det går fra å være lurvete til å bli fint.
• Det er grenser for hvor mye tomatplanter man skal ha, særlig når man ikke tar seg tid til å google smakfulle sorter. Gule søte cherrytomater er bra, resten kan kjøpes på matbutikken.
• Husk å så gresskar-frø og pryderter tidlig nok, så de rekker å bli store.
• Gresskarplanter egner seg ikke som pynteplante på terrassen, bladene blir alt for stygge.
• Nicotinia er fine til sammenplanting i krukker.
• Ikke plant noe der du ikke gidder eller ikke rekker fram med vanning. Det blir ikke noe av uansett.
• Få inn en rutine på bruk av kompostjorda som måkes ut av varmkompostbingen. Den blir ikke til nytte hvis du legger den til side og så glemmer at du har den.
• Husk å luke minst to ganger på forsiden av huset om våren. Skvallerkålen er imperialistisk og må demotiveres konsekvent.
• Ikke bruk pallekarmene som reste-skuffer. Det blir bare kaos. Legg en skikkelig plan og følg den opp.
• Husk å plukke solbær og rips og legg dem i fryseren før ektemannen tar dem! Disse bærene er herlige i smuldrepai med iskrem utover høsten.
• Hold et kvasst øye med ektemannen, og naboens sønn (Fredrik, jeg ser deg!), når fersken- og aprikosene nærmer seg modne, om du overhodet vil ha en smak av årets avling. Det samme gjelder til en viss grad også plommene og eplene.
• Kjempeverbena og Flittiglise spirer best under kjølige forhold. De er fine, så ikke gi opp selv om de er treige i avtrekkeren.
• Husk å dele hostaene om våren og spre dem utover, gjerne også i retning skogen, de er flotte.
• Ikke glem skoghage-prosjektet, der er det mye bra å gjøre hvis sommeren blir litt mindre tørr enn 2022.

Ja, da må jeg bare rapportere at jeg har gått i den mest klassiske hagefella i verden: tråkka på jordgrevet som lå på bakken med smørsida opp, slik at grevskaftet smalt meg rett i snyteskaftet. Eller nesegrevet, om du vil. Like festlig uansett.

Det kan bekreftes at de fysiske lover gjelder også på dette feltet. Et metallobjekt i vinkel som tråkkes ned, får en oppdrift på motsatt side. Farten på oppdriften er lik styrken på nedtråkket. Tilsvarende er graden av sjokk hos den rammede klodrik omvendt proporsjonal med graden av forsett i hendelsesforløpet.

En inspeksjonsrunde i hagen i ettermiddag ga meg tanker om at jeg kanskje var litt kjapp under nedsettingen av planteløker i høst. De skal jo ikke såes, løker trenger vanligvis litt jordpåkastelse for å trives med situasjonen. Her ser man to tapre perleblomstløker som prøver å rette på fadesen ved utstrakt rotutvikling, mens en gladiolløk (som jeg, stakkar, skulle ha ventet med å plante til våren kom) har gitt opp og vandret til de evige gladiolmarker.

Jeg har nylig i en tidligere post tillatt meg en litt temperamentsfull utladning over en slangetralle som ikke funker som lovet. Idag skrur jeg opp frustrasjonsnivået et godt hakk, og med god grunn. Denne gangen gjelder det den komplett ubrukelige bensindrevne kantklipperen jeg kjøpte på Jula her om dagen. Det skal sies at bensindrevet ble valgt for å unngå den stadige irritasjonen over den tidligere elektriske løsningen som innebærer at ledningen  ikke rekker langt nok, ledningen river i stykker planter og man uvegerlig til slutt klipper over egen strømledning og ballet er over. Bensindrevet viste seg til min forskrekkelse å funke enda dårligere. Her er en liste over hva som ikke er som det bør:

1. Det er en tjukk og uforståelig bruksanvisning
2. Trådsnella mater ikke, slik at hver gang man er borti et tre eller et stolbein og tråden ryker må man stoppe maskinen og på komplisert og uhåndterlig vis trekke ut tråd i to retninger. Dette skjer omtrent hvert tredje minutt. Å fikse tråden tar omtrent 10 minutter hver gang. Eller mer. Når man har klippet en stund er snella varm og man brenner seg.
3. Selgeren på Jula overtalte meg til å kjøpe med en dyr og tung universalsnelle i tillegg, en som så viser seg å ikke passe til den innkjøpte maskinen.
4. Det er tungt å starte maskinen med den elendige opptrekk-snora
5. Det er umulig å finne en god måte å holde maskinen på når man skal trekkstarte den, så det hele glir over i klønete og etterhvert mareritttaktige gymnastiske øvelser i ugressåkern
6. Teleskop-prinsippet på stangen ned mot klippeenheten  løsner hele tiden
7. Beskyttelsesplaten nederst på på klipperen som skal sikre at man ikke blir sprutet ned av gress og dessuten ikke klipper egne tær, er festet i en enslig liten mutter som løsner hele tiden.
8. Klipperen bråker som ville helvete, så uten hørselvern kan man regne med varige hærselssvekkelse. Stakkars naboer som må lide seg gjennom både maskinduren og hobbygartnerens stadig mer høylydte og innette bannskap. At treskverket er gitt det florlette navnet Colibri !!!! er et hån mot kjøperens intelligens og i seg selv grunnlag for anmeldelse til Forbrukerombudet.
9. Det er behov for særlig oppbevaring av to kanner spesialavfall: bensin og olje. Hvorfor kommer ikke disse ferdigblandet? Hvorfor er det forskjell på 2-takter og 4-takter på en sånn liten dustemotor?
10. Det følger ikke med blandekar for bensin/olje (der mengden olje blir så liten at det er helt latterlig å begynne å måle det opp på kjøkkenbenken), så alt blir på øyemål. Dermed er ‘brukerfeil’ uunngåelig
11. Det følger ikke med trakt til å helle bensin og olje, så sølet er garantert. Har man ikke på forhånd gått opp i ‘spontaneous combustion’ av ren irritasjon, er det bare å vente på at brennstoffsølet får godgjort seg, så er heksebålet tent
12. Maskinen kostet bortimot 1500 kroner så vidt jeg husker. Det er dyrt for et verktøy som slutter å virke etter to gangers bruk og som i mellomtiden har påført deg en serie ulike helserisiki. Kvitteringen er selvfølgelig forlagt.

Nå vurderer jeg å kaste  kantklipperen før den gjør alvorlig skade på meg. Kanskje tiden nå er inne for å kjøpe meg ei geit.