|
|
OK, OK, OK… OK. I en tidligere bloggpost lovet jeg å berette sagaen om det eksepsjonelle idiotprosjektet mitt av igår, der forsøket på å rense hvit dekorstein falt så ettertrykkelig i fisk at at jeg vandret til sengs avmektig og med ryggen vendt mot omverden. Nå har jeg kommet meg såpass at jeg, primært i ren gartnersolidaritet, er klar til å dele hovedtrekkene i hendelsesforløpet, med vekt på de konklusjoner man kan trekke mhp de praktiske sidene av saken. De psykologiske sidene driver jeg fortsatt og bearbeider.
Man har naturligvis jobbet i årevis med å bygge opp et japansk vannspeil i hagen. Jeg mener, hvem har ikke det. Da vet man at basisstrukturen i den installasjonen er dekorstein i hvit marmor. Enhver som håndterer dekorstein i hvit marmor utendørs vet videre at over tid vil hvitfargen bli mer og mer tvilsom, og overdøvet av grønske fra alger og mose. Dette er merkelig underrapportert i verdenslitteraturen om dekorstein, men det er ikke desto mindre et faktum, og ren natur mot kultur. I tillegg vil det, særlig hvis hagen er plassert i næheten av skog, etterhvert opparbeide seg en anseelig mengde barnåler, nedfallsblader, gjørme og dritt innimellom marmoren. Sånn er det bare. Fins det ikke da en handlekraftig gartner i omgivelsene er utfallet på sikt utvilsomt: det japanske vannspeilet vil bli gjengrodd og erstattet av god gammel norsk krattskog.
Dette blogginnlegget ville aldri ha blitt noe av, hadde det ikke vært for at det nettopp her på Kuretoppen, definitivt fins en handlekraftig gartner, klart av typen hobby-, men altså utvilsomt handlekraftig. Så da 17.mai nærmet seg og hele verden vasker seg og stryker bunadskjorta, fant jeg ut at det eneste rette mhp vannspeilet var å gjøre det som trengtes for å fjerne grønfargen fra marmoren og få tilbake den friske fine marmorshinen. Googlet så ‘hvordan rense dekorstein, marmor, hvit’, og fant en overbevisende artikkel om at det saliggjørende mot algevekst på marmor er å legge steinen kort i litt klorvann.
Greit nok, jeg fylte energisk en bøtte med klorinvann og vandret ned til den shabby vannspeilet mitt og begynte å hive marmorstein i bøtta. Første problem meldte seg rimelig umiddelbart. Bøtta var for liten. Jeg mener, det er minst 60 kilo ren stein i denne installasjonen. En 10–liters vaskebøtte er selvfølgelig bare tull. Jeg sjokket rundt og hentet inn alt som kunne ligne vanntett kar i hele huset og fylte det med klorvann og marmorstein. Dette er lett sagt, men en helvetes jobb, tungt og grisete og saken ble definitivt ikke bedre av at tvilen på prosjektet begynte å tårne seg opp mens omfanget av bøtter og kar og klorvann og barnåler og kvister og døde blader hopet seg opp rundt meg.
Så begynte kollapsen i prosjektet å vokse og rulle, som en tsunami som velter fram. Først: Vannspeilet ligger i en bakke. Hvor setter man klorvannbøtter fulle av stein stein uten at bøttene velter? Hvordan håndterer man en lite samarbeidsvilling hageslange midt i et slikt voksende kaos av skråttstilte og faretruende hellende bøtter? Hvordan hådnterer man sitt eget temperament når man innser at man selv er situasjonens største risikofaktor? Svaret er enkelt: man håndterer det ikke. Det lar seg ikke håndtere. Bøtte etter bøtte velter. Det er ikke til å unngå. Ren natur mot kultur.
Jeg vet inderlig godt at klor ikke er bra for naturen. Egentlig skulle jeg ikke brukt det hverken i hagen eller noe annet sted. Her sto jeg nå med kjempemengder med bøtter klorvann, med møkkete stein i, som svaiet og ramlet og gjorde bakken sleip. Så var det selve målet med prosjektet: å rense de hersens steinene. På vannet fløt nå mengder av barnålet og kvister og dritt.Hvordan skiller man industrielt vekk dritt fra stein? Det burde være enkelt, stein synker, grums burde flyte. Men her var det alt for mye grums, og steinene lå oppe mesteparten, så uansett hvor mye jeg spylte og herjet var det fortsatt uendelige mengder med grums igjen innimellom steinene. Og så den forbannene kloren. Jeg begynte å helle av vannet over i et ledig spann, et av de få ledige spanne som var ledig, vil jeg si, det sto spann med stein over alt, de som ikke var veltet, og forsøkte å tynne klorvannet ut før jeg helte det over – hvor? Hvor gjør man av giftig vann man egentlig ikke skulle hatt noe sted? I hagen? Slik at alle møysommelig plantete vekster døde? I grunnvannet så alle dyr og mennesker og planter og liv døde? I do,med samme konsekvens – på litt lendre sikt, riktignok? Etterhvert fant jeg meg selv springende, bannende, selvbebreidende og rasende, mens mørket falt på, ryggproblemene var eskalerende sammen med akuttløftingen av svaiende bøtter krevde halsbrekkende C-momenter uten tilsprang, og løsningsforsøkene ble mer og mer håpløse. Til slutt skar jeg igjennom, ga opp hele renseopplegget og helte alle steinene tilbake i den helvetes vannspeiljævelskapen, med mesteparten av dritten fortsatt på, samt ganske mye ny dritt som var kommet på fordi det var søkkvått og gjørmete og jævlig over alt.
Dagen etter var det fint vær og ryggen var mirakuløst kommet seg litt. Nedenfor ser man det endelige resultatet, som er ganske hvitt, primært fordi jeg har vært og kjøpt gigantiske mengder ny marmorstein som er dæsjet strategisk oppå den gamle skitne og klorstinkende mølja.
Og her kommer konklusjonen, du har vel allerede fattet poenget: Man kan ikke rense masse dekorstein i et vannkar med klor. Mulig det står noe sånt et sted på Google. Men det er bare ikke mulig i en vanlig hobbyhage. Så, la heller grønt være grønt, natur være natur, og oppsøk heller kultur på konsert eller museum eller noe.
Igår fortalte jeg om fadesen der jeg ved å ha veltet en hel kopp med peonvalmuefrø over mine stakkars georginespirer holdt på å kvele dem i spirevillige valmuespirer på opptur. Idag slo jeg til og røsket opp alle uønskede spirer, slik at georginene igjen fikk livsrom og armslag.
Men ved det sørgelige synet av de opprøskede ble jeg som alltid når jeg prikler rammet av anger og ruelse. Dette var da for galt, så vekstglade planter kan da ikke bare havne i komposthaugen? En rundtur ute i min fortsatt meget hutrende og barfrosne hage, der det tross null grader og sur vind popper opp oppadstormende vekster på alle bauger og kanter, har overbevist meg om at miraklenes tid er nå. Så da tok jeg noen håndfuller med peonvalmueplanter og satte dem ned i et bed utendørs. På bildet nedenfor ser man (og ikke minst jeg selv) i ettertid at jeg dermed har begått enda en av mine mange brølere som hobbygartner, nemlig å sette spirene av alt alt for tett, slik at hver enkelt plante må sloss for livet med sine artsfrender både over og under jorda. Stakkars folk; reddet, for så å bli utsatt for nye prøvelser.
Dette skal etter alle solemerker ikke gå bra. Så hvorfor ikke prøve?
Georginer er fine greier, enten de kommer fra knoll eller fra frø. I spireboden står det nå noen spede frøsådde georgineplanter og gror for harde livet. Nå er de hjertekjærende fragile , men jeg vet de kommer til å bli fantastiske når de gror til. Det er som alltid mirakuløst det hele, og meningen med en gartner er vel primært å bidra til å tilrettelegge for gode vektvilkår for de skjøre små.
Her i huset er imidlertid plantenes spirefase sterkt utfordret av den stedlige hobbygartnerens herostratisk berømte klønethet og motoriske klumsethet. Forrige helg veltet jeg således i vanvare et helt beger med peonvalmuefrø fra egen avling over georginespirene mine. Jeg føyset der og da fadesen av som ubetydelig, og tenkte kanskje ikke det gjorde noe. Det gjorde det. ‘Noe’ hadde, som man ser på bildet nedenfor, i løpet av en uke vokst opp til å bli en ren jungel av valmuespirer. Urinnvånerne, georgineplantene, ser nærmest klaustrofobiske og paniske ut der de står. I morgen skal jeg trå til med ljåen og rydde opp etter meg. Så får vi se hvor presis jeg klarer å rydde, og hvor mange georginespirer som går med i samme slengen. Det er all grunn for georginespirene til å frykte det verste.
Kjøpt sist høst og rett inn i en kald vinter, deretter skamklipt for alle potensielle vårblomstrende knopper nå i februar. Tøff start for mine håpefulle spirea ‘Snowmound’, som må vente enda en sesong på å få vise hva de kan. Beklager amatørskapet, vakre spireaer! Jeg trodde dere var av samme type som mine rosa japanspireaer som liker å friseres kvasst hver vår!
Denne roseknoppen må ha bommet på plasseringen på terrassen. Den står rett under utspringet på taket, og nå som det har begynt å vårdryppe av istappene i ettermiddagssola (jippi!!!) blir det fort glasering når temperaturene fremdeles er jevnt under null. Ja, uflaks, kan man jo si, men på den annen side er det jo ikke alle forunt å få en slik vakker konservering post mortem!
En av fjorårets desiderte fadeser i Hagen på Kuretoppen var mitt høyt profilerte og nyanlagte snittblomstbed. Grunnleggende sett var ideen å så frøposer med sommerblomster i tre pallekarmkasser, med valmuer, kattost og noe annet smmåtteri med fine farger og rask vekst. Så skulle jeg daglig fra tidlig vår og gjennom hele sommeren kunne sveve omkring kledd i florlette romantiske sommertekstiler og klippe bugnende, vakre buketter for terrassen og frokostbordet, oppsatser som aldri var aldri gjerrige eller spinkle, fordi jeg alltid ville være sikker på at neste dag ville det ha kommet nye vakre blomster samme sted, i en uendelig strøm til snøen kom.
I virkeligheten var de tre pallekarmene først bare jord med litt grønt som vokste sakte og ujevnt, som måtte vannes hele tiden for ikke å tørke ut, og som voldte meg mye bekymmer tidlig i sesongen fordi jeg fryktet nattefrost. Så oppdaget jeg at det begynte å bli tettere og grønnere. Etterhvert oppsto det rene kampen om tilværelsen i bedene, der planter som var sådd alt for tett og ikke ble priklet (jeg orker ikke å kaste spirer som spirer) bokset og brøyt og foretok stygge taklinger for å komme først i køen om sollyset. Så, i juli, eksploderte liksom hele bedet ut i en samtidig kaskade av farger som bar preg av en slags panikkartet nær-døden-blomstring av alskens arter i alt for trange kår. Jeg kjente min besøkelsestid, naturligvis, og benyttet anledningen til litt sveving og klipping og bukettering, men været la ikke opp til særlig lette tekstiler, og valmuer er jo notorisk forfallsklare i det øyeblikket de blomstrer, så det sda liksom ikke WOW noe av dette. Etter 14 dager i den stilen var det liksom som om de fleste plantene i snittblomstbedet la inn årene, igjen samtidig og for godt. Nedenfor ser man snittblomstbedet mitt ‘post festum’. Triste greier. Eneste element som kunne minne om noe av det jeg opprinnelig hadde sett for meg var at jeg i bakkant av bedet, mer pga plassmangel andre steder, hadde satt noen nicotinia og erteblomster som jeg hadde forspirt inne først. Disse fortsatte å levere blomster som kunne plukkes inn og ta seg litt ut, samtidig som de produserte nye i bedet for senere anledninger.
Kort ommsummert funket det overhodet ikke slik jeg hadde håpet, langt ifra. Hvis noen skulle ha noe som helst godt tips om planter som egner seg til et slikt bed, så er jeg VELDIG interessert!!!
Jøss. Bare over natten hadde flere av gresskarfrøene kommet med skudd. Snakker om spirevilje. Mine amatørhøstede gresskarfrø fra Rimi går Zimtrade’s kjøpefrø en høy gang!
Post hoc: Alle frøene råtnet så snart de kom i jorda, uten så mye som å vurdere å spire, ikke engang for hobbygartnerens skyld!
 Utrolig. Da holdt jeg altså på å gjøre det i år igjen: jeg oppfattet ikke at rotsystemet til de små petuniaplantene mine allerede hadde vokst seg ganske stort og at ompotting var nødvendig for at de skulle få fulle vekstmuligheter. Fatter ikke at jeg ikke klarer å ferske dette tidligere – det har gjentatt seg hvert år siden oppstart med frøsåing. Så da det endelig gikk opp for meg ved at jeg liksom syns plantene så litt pjuske ut tross god varme, godt vann, næring og bøttevis med kjærlighet og omsorg fra hobbygartneren, da ble det nok en gang nattlig omplanting i høyt tempo krydret med mild bannskap og dårlig samvittighet.
En av hagebommertene mine i denne sesongen er at jeg har oversett betydningen av å sjekke makshøyden på planter som står sammen i terrassebedet. Dermed har jeg satt middels høye georginer bakerst, cosmos (som var knøttsmå frø i vår men vokste som bare rakkern etter utplanting) foran georginene, og toppet med kjempehøye nicotinia i fremste rekke. Det er bare en konklusjon her: neste år blir rekkefølgen motsatt. Merk Dem dette, fru hobbygartner.
Et mildt sagt begredelig utseende og null tegn til liv gjorde at jeg grov opp denne sommerfuglbusken og kastet den i kaldkompostbingen (for ordens skyld: jeg sikter her til buskens utseende, ikke gartnerens). Dette må ha vært for et par måneder siden, vil jeg tro. I morges gløttet jeg tilfeldigvis bort dit og oppdaget at det var kommet lange skudd på den forkastede busken. Næmmen! Nå skal jeg nappe den opp av grava, gi den skikkelig rotbløyte og sette den ned på et mer egnet sted. Beklager bommerten, fru Sommerfuglbusk! Her gjelder det åpenbart å skjerpe seg og se morgenfresh og opplagt ut fra første stund!
|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
Abonner på nettstedet via epost
|
