|
|||||
Vårens aller første insektinnslag kaller på både anerkjennelse og medynk. Noen skikkelig tøffinger, er de, forårets humler og bier og fluer, der de skjener omkring i forkavet jakt etter mat og egnede bolsteder. Så vidt jeg vet er disse tidligste av de tidlige humlene og biene alle nyvåknede dronninger som skal bli starten på årets insektsfabrikker. På en snartur inne i drivhuset i ettermiddag oppdaget jeg en skikkelig kjempehumle sittende på et stykke strietøy. Jeg nærmet meg med kameraet på mobilen strak-armet mellom meg og dyret, respektfullt – for ikke å si litt engstelig – jeg mener, denne humlen var schwæææær! Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte. Humlendamen hadde intet vondt i sinne. Snarere tvert imot så hun til å sove dypt, med ansiktet dyttet inn i tøystykket for å unngå den sterke vårsola. Beskjemmet kom jeg på at vi enda ikke hadde montert opp Kuretoppens rålekre humlehotell for sesongen. Det var jo naturligvis der denne travle dronningen hadde forventet å finne losji for en liten power-nap mot kveldslyset. Jeg skyndte meg til å beklage forglemmelsen og pisket umiddelbart min ektemann og humlehotellets trofaste vaktmester til å få mekket vertshuset på plass i furua ved terrassen, og det fortere enn svint! I fjor vår var første gang jeg med makroinnstilt kamera fanget opp en vårlig humledronning og til min store forkrekkelse oppdaget at damen hadde kragen stappfull av midd. Humledronningen jeg knipset idag hadde minst like mye midd på seg som hun i fjor, særlig under vingene. Makan, så ekkelt. Den kongelige hygienen synes ikke å ha forbedret seg vesentlig siden Marie Anionette og hennes likesinnede gjorde sitt fornødne bak gobelinene i Versailles. Men, spøk til side, jeg har lest meg til at litt midd i humleverden mer eller mindre ikke er til å unngå, trangboddhet har sin pris, men at det er viktig at snyltearten ikke får ta helt overhånd. Merk Dem det, Deres Majestet! |