Denne helichrysum-varianten, på norsk kalt ‘buskstråleblomst’, har jeg hatt som strukturplante i krukker i alle årene vi har hatt Hagen på Kuretoppen. I år har det vært kjempevanskelig å få tak i den, det er den andre varianten med mindre blader som selges rundt omkring.
Men idag dukket den opp, av alle steder på den nærmeste Plantasjen-butikken, og dermed kunne jeg slå til og komplettere krukkene mine med denne fine raringen.
|
|||||
|
Dette startet som en vakker sammenplanting av helichrysum, marmoralunrot og en klatrehortensia. Den langsiktige planen er å stamme opp klatrehortensiaen så den blir kul, høy og mørk. Foreløpig er det helichrysumen som profitterer på plassen i krukken, og den breier seg som bare juling , til fortrengsel for de to andre. Jeg er ikke sikker på at den er klar over at den er den eneste i den sammenplantingen som ikke har et liv etter jul. Kanskje det er akkurat det den vet… Med vinterkulda murrende fra den umiddelbare framtid virker det som om den tapre helichrysumen har bestemt seg for å sette alle kluter til og bare storm-vokse. Hvem vet, kanskje det er det som gjør susen? Å bare kapitulare for årstidens realiteter, slik som hobbygartneren åpenbart har gjort, hjelper ihvertfall ikke. Jeg syns dette er en flott plante i krukker, både alene og sammen med f.eks. petunia. I fjor var den etterhvert så ivrig i veksten at den tok nesten presset ut petuniakompisen sin. Denne gangen skal jeg pase på bedre. Og den tåler veldig bra å klippes innimellom. I fjor ble jeg skikkelig begeistret over en sølvfarget helichrysum som bare stormvokste i en knukke sammen med en nostalgis-petunia. Her forleden kjøpte jeg to planter av en litt annerledes helichrysum-type – bladene er klarere grønne, men til gjengjeld dufter den deilig!
På kjøpet fikk jeg et råd fra gartneren på Dyhre om å alltid ha med en stor kjøkkensaks når jeg beveget meg i hagen. Ikke som man kanskje kunne tenke for å bekjempe rådyr og andre hagepredatorer, men pasifistisk nok for å småklippe planter og grener som har blitt for lange. De blir tettere og finere av å bli småbeskåret litt hele tiden, sa han. Han bedyhret at det var veldig vanskelig å gjøre noe veldig feil ved å klippe litt her og der hele tiden. Jeg startet klippekarrieren med å beskjære kraftig på den sølvfargede kompanjongen til petuniaen her i krukken . En titt til på bildet sier jeg at jeg kunne tatt dobbelt så mye. Denne omfangsrike planten heter Helicrysum peticolare på latinsk, den har visst ikke noe norsk navn. Mer om denne: |
 |
||||
J