Er det E.T.som har satt ned en avlegger her ved rota av en stueplante? Nix. Det er bare en vanningsdings jeg kom over her om dagen. Det ser overjordisk ut, men funker bra.
|
|||||
Mitt sinnrikt konstruerte vanningssystem med kapillærmatte i en trappetrinnsmodell har nå stått en uke. Spirene har ikke dødd av tørst. På den annen side hadde jeg vannet godt i jorda før jeg dro. Kapillærmatta er våt, men jeg tror ikke jeg ville satset pensjonen min på at dette skulle løse alle tørkeproblemer i spireleiren. Man må nok følge med uansett. Sjekk dette (forhåpentligvis) ultrasinnrike vanningssystemet jeg har montert inne på Spireboden! Kjernen i anlegget er den nyanskaffede kapillærmatten, som skal være rå til å trekke til seg og deretter holde på vann. Den er drapert slik at den holder til i to kar samtidig: Det nederste karet der spirene står, og det andre som er litt opphevet bakerst og som er fylt med vann. Så er da ideen at vann fra øverste kar skal tilflyte det som står nederste kar i en behagelig porsjonert og aldri uttømmende mengde. Vakkert tenkt. Nå gjenstår bare praksis. Jeg har i den forbindelse endel skremmefantasier i bakhodet. En er at det kanskje skulle vært omvendt, altså at vannet trekker oppover i kapillærmatter. Det ville vært ikke bra – vitsen med hele konstruksjonen ville da vært tvilsom. En annen frykt er forankret i min kjennskap til egen dårlige finmotorikk i kombinasjon med det opphøyde karet med vann. Det er en tanke jeg nekter å forfølge videre. Akkurat nå sier vi bare ‘So far, so good!’
– En kapillærmatte, sa jeg, skittviktig, som om det skulle forklare noe som helst for en utenforstående. Enhver gartner med mer enn 1 års fartstid vil selvfølgelig forstå hva jeg nå var i gang med. Men hvis også du lurer på hva i h… jeg skulle med dette, les da neste post her på bloggen! |