|
|||||
|
Det er som nevnt ikke plass til alt i drivhuset nå. Noen må ut. Idag var det to klokkeranker, et par tagetes og noen blomkarser som tapte i ‘flasketuten peker på’ og måtte flytte a Når først ille skal være vil jeg jo likevel at de utpælmede skal ha det best mulig. Lurer på hvor stor potte klokkerankene minimum må ha for å trives og vokse og gro. Det vil vel vise seg…
Her kommer i en og samme post en gladmelding og et dementi: I en tidligere post her på hagebloggen fortalte jeg om hvordan jeg på forsommeren måtte klippe ned til rota og gi opp min klematis Nelly Moser etter at den akutt og uten noe forvarsel visnet og døde midt i oppklatringsfasen for sesongen. Nå viser det seg at det å amputere den totalt var det som skulle til – nå har den til min store glede vokst seg opp igjen til full prakt. Da ser jeg også at dette ikke er a Nelly, men en annen vakker klematistype. Husker da ikke hvilken, kanskje noen med mer klematiskompetanse kan hjelpe meg? Uansett, her er’n, visnefrisk og blid!
I fjor døde plutselig min vakre Nelly Moser-klematis midt i sin fineste blomstring. Jeg skjønte ingenting av hva som skjedde, men sørget dypt og håpet på bedre lykke sesongen 2017. Nå Iår startet a Nelly med fin opptur og konkurrerte en stund med naboklateeren wisteria i å vise lovende takter. Så, i dag, så jeg at det gikk mot reprise på fjorårets misere: klematisen hang plutselig rett ned tross både vann og sol og lys og gjødsel. Google ble konsultert, og diagnosen er utvetydig: Nelly har fått visnesyke. Stygt navn på utrivelig sykdom. Den har trolig med sopp eller virus å gjøre, men vil uansett før til at klematisen visner av mangel på vanntilførsel fra stilken. Her er litt mer om lidelsen. Medisin: klipp helt ned og håp på bedre lykke neste sesong. Eller bytt plante og sett den nye dypere i jorda. Jeg valgte første alternativ. Nedenfor ser man fru Moser rett før det kirurgiske inngrepet. Trist.
Noen er treige. Blåregnen jeg kjøpte for 4 år siden har for første gang vist tegn til å satse på blomstring. Det er store knoppskudd som man ser, men jeg venter med feiringen til keg faktisk ser den blomstre. Men DA blir det fest, for dette er en av de vakreste klatrerne.
Det var først gang i år at jeg har hatt pasjonsblomst som krukke-klatreplante i vestveggen. Med frodig bladverk, ivrig klarting og flotte blomster frister dette absolutt til gjentakelse neste sesong. Siste: Det lønner seg å hagesurfe litt hist og pist innimellom. Nå leste jeg meg fram til at det skal være mulig å overvintre pasjonsblomst. Rett og slett klippe den ned til ca 30 cm, gjerne plante den over i en mindre potte og sette den kjølig til det blir bedre tider utendørs. Det skal jeg jaggumeg forsøke meg på, jeg også. Hittil er det kun georginer jeg har klart å vekke på nytt, men litt om litt skal jeg vel lære å torneroselagre andre sorter også. Tre år etter planting har blåregnen fortsatt ikke vist tegn til å blomstre. Heller ikke denne sesongen ble det noe av. Men jeg oppdaget at den drev og ekspanderte da den nærmeste klarteren, en Nelly Moser klematis, holdt på å kveles. Se på denne stammen som blåregnen har slanget langt inne på klematisens område. Det er lovende for neste års wisteriablomstring. *Bubbly blue’ var fargen jeg fant til min nye hjemmesnekrede pergola. Jeg har merket meg, ikke helt uten undring, at ikke alle reagerer med udelt begeistring på denne nye fargeklatten i hagen. Men smaken er jo så forskjellig, og personlig er jeg kjempefornøyd og blir ‘bubbly glad’ av den! Så da jeg her i går fant en matchende krukke til salgs hos Dyhre gartneri, så måtte krukka bare hjem til pergolen sin, det vvr klart. Oppi krukka står en ny paraplybusk ‘Cotinus C ‘Royal Purple’. Den skal ikke stå der lenge, jeg har lovet den på øre og samvittighet å plante den i jord i god tid før tela kommer, men den tok seg så fint ut som kontrast til alt det bobleblå at den skal få stå der litt. Ellers fascinerer fortsatt klokkeranke-blomstene såpass at jeg legger ved et par bilder av disse også.
Det har vært knyttet betydelig spenning til hvorvidt klokkeranken jeg sådde og deretter plantet ved foten av sidene til min knæsje pergola ville rekke å både klatre til topps og blomstre før vintern tok den. Idag kan jeg konstatere at den rakk det. Selve blomsten kan se litt sliten ut der den henger fra pergolataket og titter ned, det er isåfall forståelig. På den annen side lurer jeg litt på hvorfor det har tatt så lang tid. Jeg mener, to måneder fra utplanting til blomstring er litt treigt hvis man skal bruke denne planten som klatrer på fasader og større installasjoner. Jeg har sett klokkeranker dekke hele husfronter og lange pergola-oppganger hos Anne i ‘Hagen vår’, så det er noen som får det til. Jeg mistenker at det er litt skrint jordsmonn for en atlet som denne der jeg har satt den. Uten mat og drikke, osv osv. Neste år skal jeg pøse på med mer vann og mer gjødsel der jeg planter klokkeranke. Det blir imidlertid ikke ved pergolaen. Der har jeg nemlig satt ned to håpefulle klatreroser. I år har de bare stått og fotet seg og gjort lite utav seg. Til este år forventer jeg store ting fra den fronten, og da skal det ikke stå en konkurrerende klokekranke der og ta motet fra klatrerosen! Ideen om et snittblomstbed var knakende god, syns jeg. Ifjor var første sesongen jeg testet konseptet. Til min overraskelse fungerte det ikke så bra som opprinnelig tenkt. Noe av problemet var at jeg ikke hadde hjerte til å snitte de blomstene som sto plantet der. De var så fine der de sto. Hovedproblemet var imidlertid at dårlig research på forhånd gjorde at de plantene jeg hadde i bedet ikke egnet seg til snitt. De blomstret, og så døde de. Ikke noe remontering, ikke noe fornying. Dermed ble bedet styggere og styggere, og jeg ble mer og mer oppgitt. I år har jeg satset primært på erteblomster, blomkarse og sommergeorginer i dette bedet. I bakkant har jeg satt rosekattost og nicotinia. Fine de og, så dette funker bedre. I tillegg kommer de selvsådde ringblomstene som har frødd seg etter blomstringen i fjor.
Jeg innser at det ikke er enhver forunt å føle åndeløs spenning knyttet til problemstillingen om klokkeranken min vil klare å favne hele pergolaen og i tillegg blomstre denne første sesongen. Selv går jeg imidlertid daglig innunder den sesong-nye pergolaen min og myser og gløtter og måler og venter. Det står ikke på klokkerankens innsats og motivasjon. Den gir alt, ingen tvil om det. Men nettene blir stadig lengre, nattetemperaturene lavere og vektvilkårene uslere for den tapre himmelstreberen der i vestbedet. Så langt har den med olympisk sportsånd og listig strategi prioritert lengdevekst og noe bredde nederst ved roten. Men dermed har det ikke blitt noe knoppskyting enda så vidt jeg kan se. Jeg på min side har ikke tenkt å gjøre som olympiatoppen som bruker alle midler på administrasjon. Nei, jeg kjører spartansk livsstil og satser på det som teller for å vinne gull: jeg skal vanne hjelpsomt og heie voldsomt!
|
 |
||||
