|
Det er ikke lett å være bougainvillea i Norge. Alt er helt feil,fra jordsmonnet til temperaturen, til vanningen, til lysforholdene, til årstidene i det store og hele. Bougainvillea har aldri vært av det polare slaget, og har – ihvertfall å dømme etter mitt eksemplar av arten, kjøpt i fjor – heller ingen planer om å bli det. Så skal en norsk hobbygartner ha håp om å få noe futt i sin motvillige importerte middelhavsklatrer, så må hun enten la den stå pent og varmt i stua hele året, eller være superheldig med både sommeren og plasseringen i solveggen, og sette den til hvile innendørs hele vinteren uten å stille forventninger til den av noe slag. Dette har i mitt tilfelle faktisk klaffet denne sesongen, og her har man skjønnheten i fri dressur i tidlig høstsol. Pen!
Mens klatrerosene driver og roter seg møysommelig og selvbevisst ved foten av pergolaen, og hobbygartneren bare slanger seg i IKEA-senga innunder pergolataket, har klokkeranken satt inn en rå spurt i oppadstigende retning langs pergolasiden. Imponerende vekst, dette blir fine saker. Som man ser, har den også en avansert klamre-teknikk som gjør st den ikke lar seg vifte bort av litt vind på veien.
Det var Anne og Gro i vakre Hagen Vår som gjorde meg oppmerksom på klokkeranke. I år har jeg sådd den fra frø selv, og etter en litt sped begynnelse har flere av frøene blitt fine planter. Midlertidig utplassert til vekst langs trær hagen har jeg nå flyttet dem til pergolaen, som hele tiden har vært planen. Ingen impulshandling her i gården, nei! Nå er det bare opp til klokkerankene å vokse og gro.
– Plantet ikke jeg en primula her i nordbedet i vår? Jovisst, der er du jaggumeg, i fin form dypt nedi mørket under bronseblad og hosta!
– Sto det ikke en klematis her under epletreet? Jovisst, der er du jaggumeg, har klart å kjempe deg forbi overhengende eplegrener og finne fram til lyset i toppen av trekrona!
Det var de to lyssøkerne. Så kan jeg legge til at jeg i løpet av siste 30-døgn har påtruffet en liten mus langs grunnmuren og en stor stålorm i drivhuset, og i motsetning til de ovenfor nevnte plantene virket begge disse to usedvanlig lite interessert i å bli oppdaget og forstyrret i sine lyssky aktiviteter.
Det er mye spektakulært innen botanikken, og pasjonsblomst (Passiflora caerulea) er en av de plantene som er vanskelig å gå forbi uten å studere litt ekstra. Avansert håndarbeid fra evolusjonen, må jeg si!
Foto: Francisco Ramos
Som erstatning for min vakre klematis ‘Princess Diana’ som dessverre, i likhet med sin navnemor, avgikk med døden så alt for tidlig, stormet jeg i mai avgårde og kjøpte en ny. Jeg visste at jeg ikke kjøpte en ny Princess Diana, men jeg var skråsikker på at det var en klematis jeg hadde hatt med meg hjem i handleposen fra Dyhre gartneri. Jeg har etter dette gått og tittet på nyykomlingen, i ganske stor forventning, faktisk, men så langt har den skufffet stort. Den er puslete, bladene er gråflekket og smålåtne, og veksten en sped, treg og uten blomstring. Dette stemte jo ikke med klematis, de er jo kronisk glade i å vokse, så idag tok jeg en titt på vaskeseddelen som fortsatt sto i krukken. Så viste det seg altså at dette slett ikke var noen klematis i det heletatt! Snarere tvert imot.
Dette er en Akebia Quinata, eller Fembladakebie, på norsk. Og det er jo noe helt annet!
Her er en lenke til Akebia quinata, og dette er jo en morsom og spennende plante. Fembladakebie
At den jeg har fått i hus vokser dårlig og ikke er noe særlig tess, det er det imidlertid ikke noen unnskyldning for.JEg har mine tvil om dette blir noe å satse på for Kuretoppens vedkommende, men jeg velger å se den an etter denne begrepsmessige omveltningen.
Fortsatt ligner vindruene mine på kreklinger, og antall klaser kan telles på en hånd. Jeg kan jo, hvis jeg vil trøste meg selv, si at jeg har prioritert lengdevekst framfor avling. Det er bare tull, naturligvis. Dette er ingen gjennomtenkt strategi, jeg kan ingenting om vindruedyrking, og det har blitt som det har blitt.
Men, ærlig talt, her burde det være mulig å lene seg noe på genetikken og hevde at en plante som er dyrket fram for nettopp det formål å klatre og gi vindruer, etter seks års beskyttet opphold i drivhus skulle kunne vise en grad av simultankapasitet og levere i rimelig monn av begge deler. Fram til nå er det tvert imot vært hobbygartnerens genetikk, med ovstore mengder energi, tålmodighet og optimisme bygget opp i Darwinistisk kamp mot naturkreftene og konjunkturenes herjinger gjennom utallige slektledd, ispedd en dæsj finsk sisu, som har vært mobilisert, innimellom til bristepunktet, for å komme nå dagens resultat.
Nå er vi etter min mening over ei kneik, og heretter forventer jeg 100-fold og bare gode miner fra denne gjerrige og bortskjemte busken.
|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
Abonner på nettstedet via epost
|