Padda Edward ut, stålormen Marc inn i drivhuset

Livet har lært meg at et insektfritt drivhus ikke er et ufattelig mirakel, som man i vanvare kan komme til å tenke når man har slåss med maur og edderkopper en hel vår. Neida, er drivhuset plutselig tomt for bittesmå kryp kan du droppe alle metafysiske forklaringsmodeller og bare begynne å lete: da har du fått en krypdyrspiser som leieboer. Sesongen 2012 delte jeg således drivhustilværelsen med den sjarmerende og stillfarende padda Edward. Et trivelig bekjentskap med en beskjeden og effektiv insektbekjempende personlighet med vorter og stor mage. I fjor måtte jeg skuffet konstatere at Edward hadde funnet mer fristende lokaliteter, og det vrimlet av maur og andre knøtt overalt. I år startet det på samme vis, det kraslet og krøp or yret og kriblet. Så, i morges, slo det meg at det plutselig ikke gjorde det lenger. Forventningsfullt begynte jeg å flytte på krukker og potter: hadde Edward fått hjemlengsel? Var han vendt tilbake til meg og maurene og drivhusets lune ly?

Man kan kanskje forestille seg sjokket da jeg forsto at dengang ei, Edward var fortsatt ikke der, og verre, på yndlingsplassen hans på gulvet under plantebordet lå det isteden en bra lang stålorm og slanget seg. Etter at gåsehuden, den var på linje med den som er avbildet på sibirvalmueknoppen på en tidligere post fra i dag, hadde lagt seg besluttet jeg å ønske stålormen Marc velkommen som drivhussamboer. Jeg trenger en ryddehjelp der inne, og Marc har bevist at han gjør nytten, så da kan man ikke være for kravstor når det gjelder utseende. Jeg må riktignok jobbe litt med å kontrollere hjerteklappen og de andre nedarvede angstresponsene hver gang jeg får øye på ham, men litt krydder i hverdagen får man tåle.