I flere år har jeg kavet rundt med det halvsprøe prosjektet kalt ‘mitt japanske vannspeil’ uten at det har blitt noe ordentlig schwung på det. Åtte vannfylte betongkummer i ulik størrelse plassert i en liten nedoverbakke skulle illudere vannfall og utgjorde et nødvendig ‘vannelement’ i hagen. Uansett hvordan jeg snudde og vendte på det – og det skal jeg love at jeg har gjort – stilte de fleste som så det for første gang seg helt uforstënde til prosjektet. – Hva er dette her? sa folk, høflig. Man skal ikke behøve å forklare en installasjon i ens hage, da har man bommet på realiseringen av ideen. Skal jeg være ærlig – og det skal jeg love å forsøke å være – minnet det mest om et oppdrettsanlegg for smolt. Noen fisk kom det aldri ut av kummene, men noen milliarder mygglarver vil jeg tippe har trått sine første barnesko der. Jeg var akkurat igang med å vri hodet for å finne ut hvordan jeg kunne forbedre prosjektet for sesongen 2017 da min elskede kom til å bomme bittelitt på vinkelen i en trefelling han bedrev på tomta, og dermed ble hele vannspeilet knust og planene mine med det.
Det tok imidlertid ikke lang tid før nye ideer begynte å svirre i hobbygartnerhodet. Hage stimulerer kreativitet. Vann må jeg ha i hagen, det er utvilsomt. Kummer med stillestående vann blir grumsete og skittent og går lett i knas, det vet jeg nå alt om. Men hva med rennende vann? Ikke Niagara, ikke foss eller fontene, men noe litt mer beskjedent og naturlig, som en bekk, for eksempel? Spør man Google om ‘bekk i hagen’ eller ‘garden stream’ får man opp myriader med instruksjonsvideoer av brede, biff-aktige handymen som graver opp ov-svære krater i jorda der de putter nedi hele containere og pumper og ledninger og styr.
Jeg tenkte noe litt mindre invasive. Noe a la en vanntett duk drapert i den samme nedoverbakken der kummene tidligere sto, og en vanntank i bunnen, med -joda, en pumpe – og en ledning som brakte vannet opp til toppen igjen. Og så noen steiner murt opp under duken, slik at det ble litt vegger som holdt vannet innenfor noen rammer, og så noen steiner oppå duken så det så litt mer naturlig ut, og ikkke som om jeg hadde begravd en lekesklie der, eller som om jeg hadde glemt igjen regnfrakken nedi hogget der. La meg illustrere det hele med noen bilder fra åstedet, etter knusningsskaden med furutreet, men før jeg har begynt å gjøre noe bekk-aktig der nede.
Bekkens mulige utløp (der jeg tenker at vannslangen skal starte)
Her er det planlagte elveløpet sett ovenfra, altså rett bak utspringet der slangen starter. Ser du det for deg?
Her er bekkefaret avbildet ca midt på. Det litt pussivge hvite belegget er prydmarmor som ikke lenger er så prydelig når blader og grams har lagt seg på det.
Legg igjen en kommentar