Plantingen av min splitter nye syrinhortensia forleden skjedde under glad sang og i høyt tempo. Sangen var grei nok, tempoet (nok en gang) for høyt. Mamma ringte dagen etter og hadde slått opp i et kunnskapsverk om planter. Der framgikk det klart at jeg ved å sette den ned i skyggen på østsiden under et plommetre hadde valgt feil gro-sted for en syrinhortensia. Igår flyttet jeg den derfor, denne gang med litt mindre sang men til gjengjeld med betydelig mer konsentrasjon og omhu, til god jord i sørveggen. En solsikke som enda holder koken ser med høflig imøtekommenhet på nykommeren. Har jeg nå endelig fått gjort dette riktig er oddsen for et liv etter vinteren betydelig høyere for den diskret grønnkledde ferskingen enn for det solskinnsknallgule brusehodet.
Legg igjen en kommentar