I fjor sådde jeg endel av opiumsvalmuefrøene mine inne først, og plantet dem så ut med stor møye når det var blitt varmere i været (spirene er bittesmå og vanskelig å håndtere, for å si det mildt). De resterende drysset jeg med raus hånd ut i ymse bed ganske tidlig og lot det stå til.
Det var de direktesådde frøene som funket best. Man kan altså spare seg bryet med forspiring inne. Og en ting til: jeg lærte at det ikke nytter å så valmuefrø innimellom gress/ugress. De trenger opparbeidet jord, omenn bare bittelitt. Det var ikke få frø jeg drysset rett i gresset på østsiden av huset, og ingenting ble noe av. Hvis man kjøper valmuefrø i butikken står det på pakken at de trenger jord som er ryddet litt. Jeg kan herved bekrefte at det stemmer, det som står.
Så denne gangen sådde jeg opiumsvalmuefrøene mine på steinete, grusete jord, med frø som fra før var blandet ut i en bra mengde såjord. Og så hadde jeg på litt vann, også det sto på pakken at man skulle gjøre.
I natt kom så den pokkers iskulda som er så typisk for denne våren – minus fire på det verste. DET sto ikke på pakken. Jeg lot som om jeg ikke så rimfrosten som lå på hele valmuejordet da jeg tok inspeksjonsrunden i morges. Kanskje valmuene heller ikke merker polarværet hvis jeg benekter at det fins. Jeg krysser fingrene for det.
Jeg har akkurat samme erfaring som deg. Sparer både tid og ikke minst plass i en leilighet overfylt med sådd og knoller:) Så flott med et stort bed fylt med valmuer:)
🙂 Ja,jeg har hatt valmuer i det bedet et par år, og det er helt supert. I år blir det (forutsatt at ikke hele blomsterfloret forsvant i kulda i natt) mer enn noensinne. De tåler jo alt bortsett fra for mye vann og næring. Sympatiske typer.
Spennende – jeg har sådd noen peonvalmuer inne – jeg stolte ikke helt på det som stod på pakken om direktesådd. Plantene har blitt fine og iallefall større etter prikling. Men du verden det var litt av en jobb å prikle dem!
Jeg har noen sibirvalmuer som jeg har strødd ut på grusen i skogshagen. De må klare seg uten spesialbehandling.
Her blir det ikke noe sprikling, nei, det makter jeg ikke! Får satse på at Darwinistiske prinsipper gjelder og at de vakreste vokser seg store og fornøyde. I motsatt fall har jeg bommet stygt…
Det er enklere å så enkelte frø direkte i bedene, håper frosten snart er over.
Hei, Randine! 🙂 Ja, nå er både jeg og hagen møkka lei av kulda! Sola stråler og man tror liksom det er uteværende. Men det er det ikke. Så må vårværet ta seg sammen!
Hei! Dette er de rosa valmuene jeg ga deg og du så lykkelig anbefalte og ga meg året etter? (ehmr…) 🙂 Jeg sår dem ikke en gang, det gjør de selv, ute! Nokså tett, her og der. Så jeg bare tynner når de er noen cm høye, eller flytter noen dit jeg vil ha dem. Jeg har latt noen vokse fritt mellom grønnsakene, og det resulterte i en hel liten opiumsvalmueåker i kjøkkenhagen i fjor. Vakkert. De er noen tøffinger. Og det er moro å følge med på hvor de dukker opp og prøver seg.
Hei, Anne-Lise! Helt riktig, det er til-og-fra-valmuene våre dette 🙂 ! Til jul regner jeg med å få sesongens frø i gave fra deg! 🙂 Betryggende å høre at dette er frø som egentlig klarer seg selv. Litt tankevekkende da at jeg har brukt så mye tid og krefter på å ale dem fram i spireboden to sesonger på rad. Typisk bortkastet møye. Ja,ja. Fine er de ihvertfall!
Sibirvalmuer er det ellers min erfaring at man kan så mange steder, rett ut, gjerne om høsten rett fra frøhusene. De frør seg også greit selv ute, i åpen jord. De vil ikke flyttes på.
Sibirvalmuer er skikkelig fine fargeklatter i hagen, ikke minst der ingen kunne tro at noe kunne gro. Visste ikke de ikke kunne flyttes – det skal jeg passe på.