|
Fortsatt ligner vindruene mine på kreklinger, og antall klaser kan telles på en hånd. Jeg kan jo, hvis jeg vil trøste meg selv, si at jeg har prioritert lengdevekst framfor avling. Det er bare tull, naturligvis. Dette er ingen gjennomtenkt strategi, jeg kan ingenting om vindruedyrking, og det har blitt som det har blitt.
Men, ærlig talt, her burde det være mulig å lene seg noe på genetikken og hevde at en plante som er dyrket fram for nettopp det formål å klatre og gi vindruer, etter seks års beskyttet opphold i drivhus skulle kunne vise en grad av simultankapasitet og levere i rimelig monn av begge deler. Fram til nå er det tvert imot vært hobbygartnerens genetikk, med ovstore mengder energi, tålmodighet og optimisme bygget opp i Darwinistisk kamp mot naturkreftene og konjunkturenes herjinger gjennom utallige slektledd, ispedd en dæsj finsk sisu, som har vært mobilisert, innimellom til bristepunktet, for å komme nå dagens resultat.
Nå er vi etter min mening over ei kneik, og heretter forventer jeg 100-fold og bare gode miner fra denne gjerrige og bortskjemte busken.

En grundig inspeksjon av min vinranke ‘Vitis Zilga’ som nyter livet inne i drivhuset tyder på at den har for gode dager. Den syns å ha blitt lat. Kanskje har den faktisk alltid vært makelig anlagt. En mandags-vinranke, synes det som jeg har kjøpt, som aldri har produsert mer enn en klase pr sesong i hele sitt liv her på Kuretoppen. En fattig ranke, uansett antall druer på kreklingstørrelse som krøker seg sammen på den, blir ingen vin. Nå syns jeg fru Zilga skal ta seg sammen, og det ganske kraftig!

Møte mine to drivhusklatrere på et brett. Til venstre: vinranken ‘Vitis Zilga’, til høyre klatrerosen ‘That’jazz’. De jobber godt med å leve opp til artsbetegnelsen begge to. Førstemann til takgavlen!

Om jeg nå ikke gjør noe utrolig dumt eller det blir unameldte frostnetter, ligger det an til en all time high sesong for vindruer her på Kuretoppen. Når skal det sies at det ikke skal så mye til. Første året kom det ingen, og andre året en klase på tilsammen to druer, hver på størrelse med ent knappenålshode. Men vi noterer oss muligheten for en personlig rekord, og det er bra, det!

Når jeg flagger denne nyobserverte enslige knoppdannelsen på vinranken som mer eller mindre ferdigflasket vin, så så må jeg innrømme det er litt forstrukket. Fjorårets samlede vindrueavling på Casa Kuretoppen var på 1 klase a 8 druer, med en totalvekt på 5 gram. Noe av fiaskoen fra vinsesongen 2012 kom av at en overdreven varmeperiode i mars lokket vinranken i drivhuset til å kalle alle mann på dekk og storm-skyte bladknopper lenge før påske. Så kom selvfølgelig frostnettene på rad og rekke i april og mai (og juni og juli og august og september og….). Alle skudd og blader frøs, visnet og døde. Hverken vinranken eller jeg visste vår arme råd.
Det var vinranken selv som tilslutt tok styring og satset resten av sin energi på et kjempelangt skudd som nå har blitt å betrakte som selve stammen som klater videre mot drivhustaket. Det er en historie om livets utrettelige framdriftsvilje, men noen vinkjeller kan man ikke fylle på dette viset. Iår har vi lært, begge to. Vinranken viser en reservert og behersket knoppskyting til slutten av mars å være, selv om det kan bli opptil 33 grader i drivhuset midt på dagen, som idag. Jeg, på min side, holder min del av vinavtalen om ‘aldri mer sesongen 2012’, og sørger for at drivhusdøra er åpen store deler av dagen, samt at rankestengelen er pakket inn i bobleplast om natten. Jeg syns vi skal skåle for håpet, jeg!

I fjor ble vinranken i drivhuset mitt (Vitis Zilga) lokket av vårsol og drivhusvarme til å springe ut med en nydelig knopp, dessverre alt for tidlig i sesongen. Så kom barfrosten i mars og knertet hele veksten. Heldigvis var det en annen knopp som klarte seg så vidt, og fra den utgår nå det som blir hovedstilken på planten, den som går opp mot drivhustaket. Jeg vil ikke ha noen gjentakelse av dette scenariet denne sesongen. Idag har jeg pakket inn hele stilken i bobleplast. Ikke vet jeg om det vil funke, men det er verdt forsøket.
Første og eneste vinranke på Kuretoppen ble høstet og fortært idag. Som man ser er det forbedringspotensiale både når det gjelder mengde og størrelse. Smak og konsistens (det lille som ikke var stein) minnet om krekling. Men fargen er det ingenting å utsette på. Her skal nok Rioja få en utfordrer i Kuretoppen etterhvert!

|
Om siden Velkommen til Hagen på Kuretoppen!
Her vil du finne alle planter vi har i hagen, med bilder, latinske navn og lenker til andre sider med opplysninger om hver plante.
I kommentarene vil jeg skrive om endringer som skjer i løpet av året.
Det er mye glede og læring ved å få seg en hage. For tidligere byboere kommer det også overraskelser og mer sjokkartede opplevelser.
Det er ikke utenkelig det skjer endringer med gartneren underveis også? Sjekk i såfall under de de utenombotaniske postene i bloggen, som bla. 'Rapport fra hengekøya ', 'Gøy på landet', og 'Nei, hva?!?
Du må gjerne komme med råd og innspill til hagearbeidet mitt underveis - her i gården er foreløpig entusiasmen større enn kompetansen!
Beste hilsen Trine
(Stor takk til Karl-Kristian Waaktaar for hjelp med å sette opp bloggen)
Abonner på nettstedet via epost
|