Ikke fatter jeg det, og ikke fatter bergeniaen noe som helst heller: i alle år har Bambi og co herjet med bergerniaplantene så snart de kom i blomst. Av den grunn har jeg aldri før sett så mange bergeniablomster på ett brett her på Kuretoppen. Det gjelder å nyte synet – og forevige det. Jeg kjenner våre rådyr og har ingen illusjoner: dette kan umulig vare.
|
|||||
|
-Er kysten klar, spurte lille bergenia. -jeg planlegger litt raff vårblomstring her! -Dukk! sier jeg bare! Rosa og søt og garantert godis for naboskogens Bambi. Den drunker ei som henges skal, heter det. Feil! Denne bergeniaen fikk først alle blomstene oppspist av våre forbistrede, allstedsnærværende rådyr. Så kom maurene og suttet i seg sevjen fra den kappede stilken. Sistnevnte er til og med så frekk at han får seg til å stille seg på bakbeina og true den utvilsomme hageeier idet hun nærmer seg for å inspisere ramponeringen. Gutter, gutter, gutter! Våkn opp! Det er vår i sikte! Avantgardisten i den ellers vintersnorkende bergenialeiren blåser sommernreveljen. Før-og etter snøen-bilder av Kuretoppens bergenia. Ingen kommentar. Ifjor gumlet rådyret i seg bergeniablomstene mens vi satt rett innenfor vinduet og så på. Rystende. Iår står bergeniaen urørt og strålende fine på østsiden av huset. Hørte på radioen idag fra Botanisk hage i Oslo at våren er omlag 3 uker forsinket iår. Skulle ikke forundre meg. Jeg føler meg litt forsinket selv, jeg. Men nå har ihvertfall endelig bergeniaen i østveggen, og pelargoniaen in vinduskarmen inne, tatt til vettet og begynt å blomstre. Botanikeren jeg hørte på radio spådde en eksplosjonsartet vår når den først nå kommer. Vel, jeg syns fortsatt det hele har meget beskjedne og overkommelige proporsjoner. Akkurat nå har vi tent i peisen. Det er iskaldt både ute og inne, for andre vårmåned på rad. Minst femten ganger i løpet av mars har bergeniaen på østsiden av huset forsøkt å reise seg. Og like mange ganger har den blitt tvunget i kne igjen av sprettkalde netter. Denne ganger kan jeg imidlertid se på den at den mener alvor. Nå gir den seg IKKE! Helvetes dyr! Vi satt og spiste middag da det plutselig dukket opp et loslitt utseende rådyr rett utenfor vinduet. Det ga seg til å jafse på bergeniaen min, og både blader og blomster gikk ned med stor apetitt. Vi tok fire fotos før jeg slamret opp kjøkkenvinduet på vidt gap og brølte ‘Pell deg vekk!’ av full hals (i virkeligheten supplerte jeg også med noen temperamentsfulls karakteristikker som ikke egner seg for publisering). Nå er også bergenia ført opp på lista over rådyrmat. Jeg gremmes.
|
 |
||||
