|
|||||
|
Foreløpig har jeg ikke klart å overvintre lewisia her på Kuretoppen. Det har bla. med å gjøre at lewisia er ansett som god spise av vår glupske lokale rådyrstamme. For første gang i år har jeg drevet fram lewisia fra frø, og dermed har jeg flere av dem enn tidligere. I et forsøk på å få til overvintring har jeg denne gangen satt dem på verandaen, innunder takskjegget. Det sies de vil ha det kaldt og tørt vinterstid. Det burde det bli der de nå står. Og så aldeles rådyrfritt, da gitt! Først skulle frøene stå ute i frost og kulde i flere uker. Så skulle den stå i skygge og komme seg mens vårsola varmet. De stakkars spirene av Lewisia så passe pjuske ut etter denne spesialbehandlingen, og jeg hadde personlig mistet troen på hele prosjektet. Men så begynte de liksom å ta seg opp likevel, og her forleden var plantene blitt såpass staute st jeg syntes jeg kunne omplanter dem og gi dem en siste sjanse. Lewisia er prinsipielt en vakker plante, så nå får vi se. Jeg forholder meg høflig avventende. Iår har jeg satset på noen frøsorter som for meg er litt nye. Blodbeger er er kjent og kjær sommerplante som Rigmor i Krepsemors hage har skaffet meg frø til i to sesonger hvor jeg selv ikke fikk frø fra egne planter (aner ikke hvorfor det av og til ikke blir noe av, bra noen kan dette bedre enn meg!). Den tidligste av frøene i sesongen, og viktig markør for at våren er i gang her på Kuretoppen. Primula er ny for som såplante for meg, og kanskje er jeg allerede litt sent ute her. Her kommer lenker til de to typene primula jeg har sådd idag: Primula Vulgaris :https://en.wikipedia.org/wiki/Primula_vulgaris Lewisia har jeg hatt stor glede av som vårblomstrende plante med flashy lekre farger i drivhuset så tidlig at bare påskeliljene, ranunkler og perleblomster har matchet den. Dessverre eter rådyra lewisia som smågodt, og dermed har det vært vanskelig å plante dem ut når temperaturen har gjort det utrivelig varmt for lewisia inne i drivhuset. Lewisia fra frø er første gang for meg. Den skal først såes og spires fram i 4 uker inenndørs, så skal den stå kaldt en stund, leser jeg meg til å pakken. Hver sin smak! Tyrihjelm har jeg aldri hatt her før, og den gleder jeg meg til å bli kjent med. Den er sådd og satt rett ut i kulda på terrassen idag, under en snudd krukke med hull i. Den skal visst helst ha snødekke, men siste ukes varmegrader har skapt vårstemning og bar bakke over hele hagen.
Den tapre og hardt rådyrutsatte ute-lewisiaen min burde holde en lav profil slik at det forbaskede hjortedyret som forpester floraen her på Kuretoppen overser den og unnlater å jafse den i seg, slik det beklageligvis har for vane. Men, som flere av oss vet; det er ikke lett å unngå å være pen når det er det man er. Så her ser man den eneste lille blomsten lewisiaen pga naboforholdene har sjanse til å komme med i år. Jeg gikk tett på og oppdaget disse nydelige dråpeaktige kantbåndene. Jeg vet ikke helt hva snuppereller er, men det må ligne på dette. I bøker står det at lewisia er en steinbedsplante som trives under en overhengende berghelle. Javel, tenkte jeg. Fjorårets lewisia, denne utrolig vakre planten med nydelige blomster, ble plassert etter bestilling, som man ser. Det gikk bra en god stund. Så oppdaget det forbaskede rådyret planten, og dermed var freden brutt for alltid. Nå ser de ut til at rådyret tar faste rekognoseringsrunder bort til bergsprekken der lewisiaene huker seg ned og håper seg usett. Helt bortkastet unnamanøver, naturligvis, for rådyr er muligens pene, men primært veldig sultne. Det er ikke få ganger jeg har funnet forhutlede lewisiatuster liggende strødd på bakken nedenfor planteplassen sin, rotløse, med kort lugg og hjerteklapp etter rådyrets herjinger. A propos rådyr; i natt våknet vi av en aldeles ubestemmelig lyd. Det var som om noen snorket i skogholtet utenfor soveromsvinduet. Men det kunne det jo ikke være, for støykilden beveget seg samtidig stadig nærmere huset. Vi var riktignok trøtte, dette var i 3-tida om natta, men vi så absolutt ingenting noe sted, og lydopptaket jeg prøvde å gjøre med mobiltelefonen ut av vinduet glemte jeg typisk nok å lagre. Så i mangel på beviser må man bare tro oss på vårt ord. Dette var kjemperart! Det hørtes mest av alt ut som en grevling som lå og sov på en dressin på et ikke-eksisterende jernbanespor med sakte kurs rett mot Kuretoppen. Vi ga tilslutt opp å finne støykilden, og da snorkingen utenfor soveromsvinduet etter hvert opphørte tok vi selv over stafettpinnen og snorket videre på innnsiden. I morges googlet Paco med søkekriteriet ‘lager grevlingen rare snorkelyder om natten?’. igjen hadde Google svaret som dempet all vår angst og tvil: grevlingen holder mer eller mindre alltid kjeft. Klokt dyr. Det er RÅDYR-BUKKEN som lager rare snorkelyder om natten. Som om det ikke holder i massevis at de stiller med hele slekta og horver i seg av alle mine dyrekjøpte planter og spirer. Vi skal også skremmes våkne av alfahannen mens ranet pågår. Når var det rådyrjakta begynner igjen? Denne overskriften er ble skrevet for en stund siden. Dessverre ble den raskt utdatert. Rett overskrift ska nå være: Lewisia TRIVDES i bergsprekken. Uka etter at dette bildet ble tatt og posten publisert oppdaget jeg at de forb… rådyra hadde vært der og spist opp den ene planten nesten helt til rota, mens de to andre var nappa ut og lå strødd ved foten av steinen de hadde stått inne i. Nå er spørsmålet: leser våre lokale rådyr hageblogger? Mer spesifikt: leser de Hagen på Kuretoppen nærmest som en meny? Slik at de kan planlegge neste tapas-ekspedisjon? Makan. Bambi: hvis du leser dette: Hold mulen unna lewisia-plantene mine! Skogen er full av mat, HOLD DEG DER! Lewisia ETTER rådyrets herjinger (og etter at jeg har dytta de to utnappa plantene tilbake der de sto før hersens Bambi begynte å husere med dem): Jeg hadde et par lewisiaplanter ifjor, for første gang. Nydelige farger, vakker plante! Men jeg hadde jo ikke peiling på hvordan de skulle behandles, så etter et par mislykkede omplantinger til diverse steinbedvarianter ga de meg opp og kreperte. Iår har jeg bedrevet research. På Mjærum viste hun meg en lewisia hun hadde klart å få til å overvintre. Underlig nok ønsker visst lewisia å bo under en steinhelle, altså med topplokk over seg, og nesten ikke vann på røttene. Jeg har ikke tenkt å protestere på denne preferansen, det hjelper ikke uansett. Så disse tre fikk dermed ny bolig under en steinhelle på sørøstsiden av huset. Så får vi se hva de sier. På bildet syns jeg de ser ganske tilfredse ut. So far, so good. |
 |
||||
