|
|||||
|
Ikke før hadde den nysådde kattemynten grodd opp av bakken, så ble den oppdaget og evaluert av naboens ‘Pus’ på 17 1/2 år. Han endte med å sette seg midt i myntekvasten, og jeg oppfattet konklusjonen som ‘Godkjent’. Duskregn og sur vind til tross: en snartur til Dyhre gartneri med innkjøp av knallbillige stauder får opp motet opp hos selv den mest høstdeppa hobbygartner. Hjem bar det etterpå, i blidt lune, med bagasjerommet fylt av heuchera, storkenebb, vortemelk, prydgress, forglemmegei og en urteplante som jeg har antatt er en form for reinfann – trolig i slekt med kamille. Tuddelidu-tuddelidei! Ingenting er som litt staudeplanting før lunsj.
Latskapen lenge leve. Jeg har masse krydderurter i østbedet, men det viser sg at jeg ikke gidder å gå så langt som de fire metrene som kreves for å hente friske urter når jeg står og lager mat. Så derfor: en ekstra krydderurtkrukke i armlengdes avstand fra kjøkkenet. Basilikum, dill, koriander, persille og timian. ‘Ammi visnaga’ eller tannstikke heter denne urteplanten som jeg fikk tak i hos Anne i ‘Hagen vår’ idag. Spennende nykomling! Her er lenke til mer om denne urten: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/ammi_vis.htm
På oppfordring fra Ingeborg skriver jeg her litt mer om min erfaring med valurt, eller rettere sagt forvalurt, det er den blå varianten som jeg har. Jeg har hatt denne stauden et par år. Jeg plantet fem eksemplarer ganske tett ved hvarandre, kanskje 30 cm avstand, og de kunne nok med fordel hatt mer rom omkring seg. Hver plante blir nemlig stor, både i omfang og høyde i løpet av sommeren. Den får ganske tidlig vakre, himmelblå klokkeformede små blomster som henger i klaser, se bilde nedenfor. De blir etterhvert tette og skikkelig mange og fine. Men likevel kan man nok oppleve at planten blir vel stor utover sommeren, for ikke å si diger og dominerende. Schwær bladvekst, mørke, rynkede, mattgrønne. Jeg forsto det også på hun som solgte den til meg på Mjærum staudegartneri at forvalurten kan spre seg, faktisk såpass at hun advarte meg litt mot den, men det har ikke jeg opplevd enda. Om høsten sabler jeg valurten ned med en egnet machete for at den ikke skal kvele alt annet organisk liv omkring seg. Den biter ikke når jeg nærmer meg, men den begynner raskt å komme med bladverk igjen. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full hvis jeg hevder at dette er en plante selv den mest uerfarne hageklodrik klarer å få til å gro, mer eller mindre hvorsomhelst. Bare se på meg. Valurt skal være utmerket som kompost (!) – man legger den visst i vann på samme måte som brennesle, og så kan man spre næringsrikt kompostvann på verdig trengende planter i hagen etter noen dager. Nærmere bestemt, trolig, når naboen klager over odøren fra valurtkompostvannet. Valurt skal være brukt til medisin, men jeg vet ikke mot hva og hvordan. Det går rykte om at navnet kommer fra at man brukte den på valen, altså på slagplassen, for å få sår og krigssskader til å leges. For min del har jeg ikke planer om å pådra meg hverken sår eller krigsskader her på Kuretoppen. Dt måtte være, da, hvis jeg kom i direkte klammeri med et av rådyrene som eter astilbene mine hver natt. Skulle det skje at jeg skulle ta en av dem in flagranti kan jeg ikke garantere for konsekvensene. Og da ville jeg holde valurten for meg selv på lasarettet. Bambi, du er advart! Se lenke til mer om valurt: http://no.wikipedia.org/wiki/Valurt):
Jeg elsker alt som smaker av søt, og idag på Dyhre gartneri kjøpte jeg to urter av det knallsøte slaget. Lippia kjenner jeg fra før, men Steviaer nykommer her på Kuretoppen. Mer om stevia finner man her: http://no.wikipedia.org/wiki/Stevia
Petunia, salvie og nicotinia, samt Krepsemors blodbeger, er vel de spirene jeg har hatt mest hell med så langt i år. De du ser på bildene her ble forskriftsmessig ompottet idag, og samtidig fikk de seg en velfortjent dose med frisk luft og ekte dagslys. Det var nok en lettelse. Det er åpenbart på alle spirene mine at de begynner å bli lei av tilværelsen i spireboden. Den siste kosmos døde idag, og en rekke av zinniaene er igjen ut til å gi opp livslysten der inne. Men disse er så sensitive at jeg ikke for mitt bare liv tør frakte dem noe sted. De får stå til de har bestemt seg for om de vil gå for en sommer eller ikke. |
 |
||||
