|
|||||
|
Litt sped og forsiktig var denne buskrosen da jeh kjøpte den hos Hesleberg gartneri i sommer. Så, i løpet av en varm juli-uke ( det var akkurat den eneste ferieuka vi var bortreist, på Island, med 1.5 meter nedbør på 1 døgn) hadde rosen fått en fantastisk flott bladverk og masse nye knopper. Nå har den remontert og er så vakker at den er til å dåne av! Enjoy!i
Jeg har i gave fått to eksemplarer av klatrerosen ‘Laguna’ (Kordes), kjøpt på Hesleberg gartneri i Vollen. Tanken er at disse to rosa skjønnhetene skal klatre i min vidunderlige selvkonstruerte pergola som jeg idag har ryddet for planter og gjort klart for plassering av benk/stol/gudvethva, se nederste bilde). Etter råd fra gartneriet skjedde plantingen ved at jeg vannet røttene godt, så fylte jeg to papirposer med plantejord, satte rosene oppi dem og plantet dem på vekststedet, altså med papirposene på. Så vannet jeg masse igjen. Dette blir interessante greier! Mitt innstrtkk er at rosen selv følte seg overveldet og sjokkert av hele omplantingsprosessen.Den hang over kanten til pergolaen som en sjøsyk førstereisgutt som spyr over ripa. Nå håper jeg det ordner seg, og at ikke stakkaren idet han endelig løfter hodet og igjen med klart blikk ser seg rundt på sitt nye oppholdssted stirrer rett inn i de ustelte jekslene til et forbipasserende og sultent rådyr! Til beskyttelse er rosene utstyrt med skikkelig skarpe torner, men kjenner jeg de hemningsløse rådyra rett anser de ikke dette som noe hinder for å jafse rosene i seg. Trolig mener de bare det er ekstra praktisk at maten leveres med tannpirkere inkludert. Egentlig er det forferdelig skjødesløst av meg å eksponere min nyervervede rose for rådyrrisikoen. Det er jo velkjent at rådyrene her på Kuretoppen ikke kjenner noen grenser og frekventerer hagen på daglig eller nattlig basis på jakt etter rådyre (for hobbygartneren) planter å spise. Jeg har lest meg til at det skal hjelpe å montere opp en snor av ullgarn rundt rosene. Ullgarn har jeg dessverre ikke rukket å skaffe meg – jeg er som man skjønner ikke noen stor hobbystrikker. Men idet jeg skriver dette slår det meg at våre lokale rådyr sannsynligvis bare vil reagere på ulltråden med begeistring over at tapasen nå ikke bare leveres med tannpirkere, men også er supplert med tanntråd!
Dette er absolutt ikke den rosen som blomstrert mest og villigst hos meg. Den har få knopper og forsiktig bladverk, men hver gang en knopp brister er det et vidunderlig vakkert syn.
Foto: Francisco Ramos Det er ikke særlig jordsmonn der jeg har satt rynkerosene mine. På den annen side var det noe av poenget med å sette nettopp rynkeroser nettopp der. De skal tåle det meste, det hører med til statusen som uønsket plante i strandsonen. De fleste andre vekster ville ha gått under av mangel på jord, vann og beskyttelse mot sol i østbedet vårt. Jeg har noen hvite Alba, noen cyclamenrøde Grootendorst og noen lillarøde Moje Hammarberg. Etter et par år på plassen, og tiltross for at Moje Hammarberg ikkke blomstrer enda, er det ganske tydelig at de ulike sortene rynkeroser er konklusjonen klar: Det er Moje Hammarberg som gjør seg best i bedet. Grootendorst virker til sammenligning litt pjuskete og smålåten både i blomst og bladverk. Alba har fine, tette blader, men feller de hvite blomsterbladene så snart de slår ut. Mens Moje Hammarberg trosser det litt unette navnet sitt og briljerer på alle vis – den har sprengte knopper som kommer til å flashe herlig. Bra jeg har hatt litt flaks her og plantet disse der det sees best.
Foto: Francisco Ramos
|
 |
||||
