Trefelling er ikke for pyser. På Kuretoppen er vi ikke pyser. Før lunsj idag gjøv vi på en diger furu som har i alle år har laget uheldig skygge for drivhuset, og ellers ikke vært til hverken gagn eller pryd. Idet treet begynte å falle skjønte vi imidlertid at fallvinkelen kanskje var i litt dristigste laget. Mitt vidunderlige japanske vannspeil, som intetanende lå der midt i skuddhold og nøt sin Tornerosesøvn, var på ett sekund vandret over til de evige vannspeil-marker. I beskjemmet hast, og innimellom smadrede betongkummer, grov vi fram en hardt kvestet japansk lønn og en bambus. Begge plantet der sist sommer og såvidt akklimatisert – det spørs om disse to tilgir oss. Drivhuset, derimot, var strålende fornøyd med forandringen.
[…] forgangne japanske vannspeil. Formedels en litt uventet fallvinkel på en trefelling i vinter ble, som dengang bekymringsmeldt, de fleste kummene i mitt kanskje noe overambisiøse japanske vannspeil-prosjekt smadret. Nå […]