Bregnene er morsomme å følge om våren der de vikler seg ut i et innviklet nett av snurrer og krumelurer.
|
|||||
|
De tidligste staudene og løkplantene imponerer meg grenseløst. Det er fortsatt nesten ikke levelig utendørs, med kulde og sno og sparsomt med dagslys. Men opp av jorda skrur de seg, og som soldater står de, grønnkledt kamuflasjefargede og ufattelig motstandsdyktige. Hobbygartneren, på sin side, som også trosser vårhagens meteorologiske påkjenninger og ikledt fleecegensere og improvisert skotøy går og snuser i bedene etter livstegn, vet å sette ekstra pris på denne hagebotanikkens tapre falanks og gir til beste skamros og oppmuntrende tilrop før hun hastig piler inn og benker seg foran peisilden.
En av forsommerhagens fineste planter er akeleiene. Noen av disse var her da vi flyttet inn, andre har spredd seg fra frø jeg har sådd. Imponerende blomster med mange nydelige farger og avanserte blomsterstander. Knoppene til belladonna, eller galnebær, er blant de tidligste i hagen, når man ser bort fra narcissene som ofte titter opp allerede midtvinters når det er så mildt. Belladonna sine skudd minner imidlertid mer om hosta, staute og tøffe og trinne som de er. Hyggelig gjensyn med denne vårelskeren som ved nærmere ettertanke har flere egenskaper til felles med gartneren.
Iår har jeg satset på noen frøsorter som for meg er litt nye. Blodbeger er er kjent og kjær sommerplante som Rigmor i Krepsemors hage har skaffet meg frø til i to sesonger hvor jeg selv ikke fikk frø fra egne planter (aner ikke hvorfor det av og til ikke blir noe av, bra noen kan dette bedre enn meg!). Den tidligste av frøene i sesongen, og viktig markør for at våren er i gang her på Kuretoppen. Primula er ny for som såplante for meg, og kanskje er jeg allerede litt sent ute her. Her kommer lenker til de to typene primula jeg har sådd idag: Primula Vulgaris :https://en.wikipedia.org/wiki/Primula_vulgaris Lewisia har jeg hatt stor glede av som vårblomstrende plante med flashy lekre farger i drivhuset så tidlig at bare påskeliljene, ranunkler og perleblomster har matchet den. Dessverre eter rådyra lewisia som smågodt, og dermed har det vært vanskelig å plante dem ut når temperaturen har gjort det utrivelig varmt for lewisia inne i drivhuset. Lewisia fra frø er første gang for meg. Den skal først såes og spires fram i 4 uker inenndørs, så skal den stå kaldt en stund, leser jeg meg til å pakken. Hver sin smak! Tyrihjelm har jeg aldri hatt her før, og den gleder jeg meg til å bli kjent med. Den er sådd og satt rett ut i kulda på terrassen idag, under en snudd krukke med hull i. Den skal visst helst ha snødekke, men siste ukes varmegrader har skapt vårstemning og bar bakke over hele hagen.
I et tidligere innlegg her på bloggen gikk jeg midlertidig over stag i begeistring over det jeg trodde var spiring i frø av svart hundekjeks, som jeg hadde fått av Anne i Hagen vår. Anne rykket raskt ut og realtitetskonfronterte meg med at det som var spluttet opp av jorda der jeg hadde sådd hundekjeks, var en forvillet solsikke. Moro med solsikker, natuligvis, men ikke over alt, og slett ikke der man som hobbygartner hadde helt andre planer. Den spirevillige solsikken ble brutalt rykket opp og tilbake sto krukkejorda svart og bar. Men livet vil seg, som man stadig overraskes over når man har hage. På en lyntur ute i en vindblåst og tåketung førjulshage oppdaget jeg at det igjen har kommet opp nye, men denne gang betydelig skjørere vekster i samme krukke. Uaffisert av tidligere feildiagnostikk trår jeg til igjen, og instisterer på at NÅ, DENNE GANGEN, er det svart hundekjeks! Hva sier du, Anne, er ikke dette babyvarianten av de frøene du sendte meg?
Etter besøket i sommer hos Anne og Gro i vakre ‘Hagen vår’ fikk jeg frø av Svart hundekjeks. På Annes anbefaling sådde jeg frøene umiddelbart og satte dem ute i krukker i skyggen. I morges oppdaget jeg at de allerede haddde begynt å spire! Er ikke det litt i overkant tidlig, da? Jeg mener, det er jo flotte høstdager, ingen skal si noe annet, men at det kommer til å presse seg inn en vinter mellom oss og våren er det jo ikke noen tvil om. Var jeg deg, lille hundekjeksspire, så ville jeg trykket frøskall-lua tett nedover ørene, dukket meg godt ned i krukka og sovet enda et par-tre måneder. Jeg har forstått det slik at mange ikke liker gule blomster. Det er heller ikke helt ‘riktig’ å blande allverdens farger i samme bed. Hvitt overalt skal visst være det lekreste av det lekre i hagedesignkretser. Ikke så her på Kuretoppen. Jeg syns tvert imot ikke det blir helt fullkomment i et bed hvis det ikke er litt gult og litt rosa og litt blått og i det heletatt ganske mye av alt. Som man ser har jeg i vestbedet mitt kommet ganske langt i å oppnå nettopp dette.
|
 |
||||
![IMG_3300[1]](https://i0.wp.com/trine.waaktaar.com/wp-content/uploads/2015/08/IMG_33001.jpg)
