Den overstrømmende entusiasmen som preger hovedinnehaverne av Kuretoppen finner ingen gjenklang hos familiens springer spaniel. Han har vært imot stedet fra første dag. En ting er at han savner å ha en oversiktlig leilighet med færre kvadrat å patruljere på. En annen innvending er at ingen sitter stille og bare hviler her på Kuretoppen. Ingen, aldri. Spanjolen er verst. Han har jo alltid vært en plagsom type. Men siden familien kom hit har det vært en eneste strøm av banking og hamring og trefelling og tak-klatring og kjellerinspisering og nedriving og oppbygging fra ham. Selv mor holder på med noe i ett sett. Nye prosjekter og ideer og ting på gang, det meste bare meningsløst, men endel også meget tvilsomt og tildels risikabelt. Nei, alt var bedre før.
Legg igjen en kommentar