Som tidligere meldt har vi etter fem år for første gang fått kattugle i uglekassen vår. Det er stort! Vi er helt starstruck av det sjeldne nærværet, og det er ikke få netter vi har stått og sett med kikkert ut av baderomsvinduet til bekmørket kom for å få et gløtt av herr eller fru ugle på nattlig shoppingtur ut av kassen til nærbutikken på hjørnet. Men dette har vist seg å være naboer av det usedvanlig sky slaget. Noen ytterst få ganger har vi sett skyggen av digre vinger flyte som en Batman mellom trærne. Oftere har kråker og meiser oppdaget at det satt en tøffing gjemt i en høy gran og forskrekket prød å mobbe den vekk fra nabolaget. En stund hendte det vi hørte nattlig kommunikasjon mellom ektefellene, den ene ulende fra toppen av et grantre i nærheten, den andre skrikende fra uglekassens indre. Men stort sett har vi speidet forgjeves, og innimellom motløst tenkt at de har forlatt oss til fordel for mer åndelig berikende boforhold i tårnet ved Rygge kirke eller så.
Men så, en dag i forrige uke, begynte ting å skje i kasseåpningen. Først så vi en diger vinge kave rundt der inne. Så dukket det opp et grått bustehode, som raskt forsvant igjen. Så kom det et ikke særlig bustete, men til gjengjeld meget stor-og skarpøyet voksent uglehode opp. Så forsvant det igjen, men vingen kom tilbake og så bustehodet og så vingen og så en diger uglemor som kjempet forgjeves for å holde seg på toppen av en stadig oppadpressende junioravdeling i bunnen av kassen. Nå forsto vi at det rett og slett har begynt å bli vel trangt og folksomt inne i kassen. Og nå ser vi støtt og stadig glimt av innvånerne, dessverre aldri så åpenlyst at det er mulig å få dem på skuddhold av et kamerafokus. Derfor må jeg gjøre som VG og sette inn et illustrasjonsbilde som ikke viser det som teksten handler om. Men denne uglefamilien skulle jeg unnet dere å ha sett nå, kjære blogglesere, for dette er spennende greier! Jeg lover å rapportere ved eventuelle endringer i tilstandsbildet.
Legg igjen en kommentar