Tidlig i vår tettet jeg dette hullet under bergsprekken i den tro at det var en misforståelse at det var et hull der. Det var det åpenbert ikke. Hver gang jeg sjekker har det skjedd en utvidelse av åpningen, og det er nå klart for enhver at dette er inngangspartiet til en eller annen. Pyntet med blomster og alt mulig. Jeg oppfordrer herved vedkommende til å gjøre seg til kjenne og komme og hilse på. Fortrinnsvis på høylys dag, og med gode hensikter. I motsatt fall foretrekker jeg egentlig å forbli i naiv uvitenhet om dette naboskapet. Det er blitt ganske urovekkende stor, dette inngangspartiet…
Legg igjen en kommentar