En av fjorårets desiderte fadeser i Hagen på Kuretoppen var mitt høyt profilerte og nyanlagte snittblomstbed. Grunnleggende sett var ideen å så frøposer med sommerblomster i tre pallekarmkasser, med valmuer, kattost og noe annet smmåtteri med fine farger og rask vekst. Så skulle jeg daglig fra tidlig vår og gjennom hele sommeren kunne sveve omkring kledd i florlette romantiske sommertekstiler og klippe bugnende, vakre buketter for terrassen og frokostbordet, oppsatser som aldri var aldri gjerrige eller spinkle, fordi jeg alltid ville være sikker på at neste dag ville det ha kommet nye vakre blomster samme sted, i en uendelig strøm til snøen kom.
I virkeligheten var de tre pallekarmene først bare jord med litt grønt som vokste sakte og ujevnt, som måtte vannes hele tiden for ikke å tørke ut, og som voldte meg mye bekymmer tidlig i sesongen fordi jeg fryktet nattefrost. Så oppdaget jeg at det begynte å bli tettere og grønnere. Etterhvert oppsto det rene kampen om tilværelsen i bedene, der planter som var sådd alt for tett og ikke ble priklet (jeg orker ikke å kaste spirer som spirer) bokset og brøyt og foretok stygge taklinger for å komme først i køen om sollyset. Så, i juli, eksploderte liksom hele bedet ut i en samtidig kaskade av farger som bar preg av en slags panikkartet nær-døden-blomstring av alskens arter i alt for trange kår. Jeg kjente min besøkelsestid, naturligvis, og benyttet anledningen til litt sveving og klipping og bukettering, men været la ikke opp til særlig lette tekstiler, og valmuer er jo notorisk forfallsklare i det øyeblikket de blomstrer, så det sda liksom ikke WOW noe av dette. Etter 14 dager i den stilen var det liksom som om de fleste plantene i snittblomstbedet la inn årene, igjen samtidig og for godt. Nedenfor ser man snittblomstbedet mitt ‘post festum’. Triste greier. Eneste element som kunne minne om noe av det jeg opprinnelig hadde sett for meg var at jeg i bakkant av bedet, mer pga plassmangel andre steder, hadde satt noen nicotinia og erteblomster som jeg hadde forspirt inne først. Disse fortsatte å levere blomster som kunne plukkes inn og ta seg litt ut, samtidig som de produserte nye i bedet for senere anledninger.
Kort ommsummert funket det overhodet ikke slik jeg hadde håpet, langt ifra. Hvis noen skulle ha noe som helst godt tips om planter som egner seg til et slikt bed, så er jeg VELDIG interessert!!!

Legg igjen en kommentar