Inne i stua sto den lenge og stekte seg som et annet speilegg i vinduet, og jeg tenkte at dette må da være en plante som vil sette pris på å plantes ut i sørbedet med ryggen mot drivhusveggen og bredsiden mot vårsola når temperaturen kommer seg litt. Men, dengang niks. Etter bare en halvtime i den nye plasseringen oppdaget jeg at bougainvilleaen hang kraftig med bladene og viste alle tegn på sjokk og vantrivsel. Jeg oppfatttet den dithen at den kanskje hadde fått litt vel mye sol i fleisen sånn brått og uten solfaktor, omkrent som en brite på sydentur, og la derfor over den et mildt slør et par uker. En titt bak sløret idag viste at den ihvertfall ikke hadde avgått ved døden – enda. Men noen lykkelig bougainvillea var det definitivt ikke som sto der, og flere av bladene som vendte nærmest sola var blitt kritthvite.
Nå er det forsåvidt greit for meg at ikke alle er like glade i sol og varme. Men jeg spør meg selv om hvorvidt min lokale bougainvillea noen gang har snakket med sine artsfrender lenger sør, sånn i Spania og deromkring. Da ville den nemlig oppdaget at alle andre bougainvilleaer i hele verden lever og TRIVES nettopp i en slik plassering som den på Kuretoppen klager så gudsjammerlig over. Jeg aksepterer indivduell variasjon, det er det som gir livet driv og spenst, men hvorfor havner alltid alle særingene her i hagen hos meg?
Legg igjen en kommentar