Høstløkene endelig i jorda

Det blir alltid utsatt til i siste liten. Jeg er ikke egentlig så veldig glad i oppgaven med å plante løk om høsten. Ofte er det ganske kaldt når jeg tar meg på tak og går i gang, litt tungt, styrete å manøvrere mellom stauder og sommerplanter på hell, og umulig å finne gode arbeidsstillinger. Det ender gjerne med at jeg pælmer de arme løkene ned i  alt for grunne og trange hull, som jeg allerede der og da vet kommer til å funke dårlig, og så går jeg inn igjen etter operasjonen med en ikke liten ergrelse over egen harelabbmentalitet og latskap. Likevel, og ikke desto mindre: vår etter vår tyter det opp fine allium og scilla og klosterklokker og narcisser over alt, og jeg sender en takknemlig tanke for skaperverket (og litt til meg selv for i fjor) for løkenes ukuelige livsvilje som nok en gang lager vårglede i hagen. Nå er det gjort! La oss håpe det går bra denne gangen også.