Sist vår hadde jeg et svare styr med å vårrydde i staudebedene mine. Høsten før hadde jeg respektfullt latt staudene få stå og visne på rot helt til snøen kom – angivelig for å la all energi synke ned i røttene, det var sannsynligvis tanken – hvis jeg hadde noen. Alternativt var det bare latskap, skulle ikke forundre meg, husker ikke helt hva som foregikk i hobbygartnerhodet dengang, men uansett. Vårsjauingen ble et sant mareritt med å skulle skilne mellom alle halvråtne blader og stilker som skulle vekk inniblant små spirer og knopper og alt som var på opptur. Arbeidet tok en evighet, og jeg var forbannet.
I irritasjonen over egen mangel på framsynthet inngikk jeg der og da en avtale med meg selv om at til høsten skulle det joggumeg renses og rakes, det var helt sikkert. Jeg er ordholden, det skal ingen nekte for. Men også litt lat når det gjelder omfattende fysiske anstrengelser, det innrømmer jeg også.
Så hvordan klipper man ned visne stauder mest effektiv med minst mulig slit? Man bruker naturligvis sin bensinsdrevne kantklipper. Jeg er blitt litt mer venner med den etterhvert som jeg har lært meg hvordan den startes, og hvordan den trådmates. Så idag vrooooooomet jeg opp det helvetes bråkebeistet av en rotormaskin, og i reneste grøsserfilm-stil meiet jeg ned hele staudebefolkningen på Kuretoppen på under ett kvarter. Rakingen etterpå tok flere timer, men nå er det mer orden i bedene enn i manns minne. Hvorvidt staudene har fått traumer og sjokk gjenstår å se, dukker de opp igjen til våren eller er all tillit brutt for alltid? Jeg er imidlertid i øyeblikket meget tilfreds med min rambovariant av høstrydding, så da så.
Legg igjen en kommentar