Bevæpnet til tennene med gode innspill fra Berit og en spade skred jeg i går ettermiddag ut i vestbedet for å spa opp og dele hagens mest omdiskuterte UFO (så langt minus F for Flowering, jeg har aldri sett den i blomst).
Idet jeg stakk spaden i jorda kom tvilen over meg. Jeg vil ikke påstå at jeg direkte hørte Hannas røst tale inn i mitt forvirrede gartnerøre, heller ikke var det slik at planten protesterte på noe registrerbart vis. Men det skurret ihvertfall nok i intuisjonen til at jeg la spaden til side.
Det demret for meg at jeg flyttet den dit den står så sent som i fjor. Den står ikke trangt (men den kan jo gjøre det trangt for seg selv hvis jordløkene velger å klumpe seg tettere og tettere oppå hverandre i stedet for å ekspandere). Jordsmonnet er sandjord øverst, mer muldete nedover.
Fylt av motstridende følelser gransket jeg plantens freske, tette og velvilliggrønne bladverk, som futter opp fra flere distinkte kilder tett på hverandre (sikkert løkene) under jorda. Null tegn til knopp av noe slag, Men masse bladproduksjon på gang.
Paco ble trukket inn i diskusjonen. Han gløttet to sekund på den og mente så at planten burde ha handlingsrom nok der den står. Jeg spurte hva han syntes om å gi den en måned til før jeg gjorde noe inngrep. Han foreslo 2 år som en bedre latenstid.
Bottom line: operasjonen er utsatt inntil videre. Pasienten oppmuntres til å komme seg av egne krefter.
Legg igjen en kommentar